Sjeldnere enn sorte svaner

God jul og game over

2011-12-21T20:36:00.002+01:00

Det er noe som heter å gi seg mens leken er god. Beklageligvis fikk jeg ikke gjort det; leken ble et ork og deltageren er forlengst lei. Jeg ser det ikke som noe poeng å fortsette denne bloggen da jeg føler den bare står og råtner bort.
Til våren hadde jeg kunnet feire et 4-årsjubileum, og det er vel relativt lenge i bloggsammenheng, er det ikke? Men jeg har ikke mer å bidra med, og har også følt at jeg ikke riktig har funnet fasongen eller stilen. Det har i sannhet vært en nesten fire år lang berg-og-dalbane-tur. Med alt hva det innebærer.
Dessuten har jeg et krevende yrke som også innebærer å skrive - mye! Jeg har simpelthen ikke tid og overskudd til å drifte bloggen lenger - og "Sjeldnere enn sorte svaner" og jeg har på en eller annen måte glidd fra hverandre. Snodig, men det er blitt vanskeligere å identifisere seg med bloggen.
Undertegnede har registrert at andre bloggere som tidligere har takket for seg, igjen har kommet tilbake. Og det er gledelig. Men min avgjørelse er endelig: Svanen er ikke lenger bare en sjelden fugl, men en død en.
Lysten til å skrive/blogge igjen vil garantert blusse opp, men i så tilfelle vil det skje i ny drakt og i nye omgivelser. Som alle vet - forandring fryder, og et hamskifte kan være sunt.
Takk til alle bekjentskaper jeg gjennom bloggen har fått, og takk for innspill og tilbakemeldinger fra ukjente og kjente.
Alt godt!

Søndagsdikt ved Øverland

2011-10-30T19:21:00.001+01:00

Vi leker

Jeg sitter bøiet over mitt bord
og leker med ord.

Jeg prenter dem ned med punkter og streker,
og det er i dypeste alvor jeg leker,

som andre leker med tall eller toner
og atter andre med ører og kroner.

En pike prøver sitt brudelin,
en elsker blomster, en annen vin.

En frue skramler med kopper og gryter,
mens mannen kjøper og selger og snyter.

En pynter sig med en kostbar drakt,
en prøver sin makt.

En smir til sin kvinne et dyrebart smykke,
en spiller med skjebner og menneskelykke.

En blander sin gift, en søler med blod,
og begge vil påtvinge dig sin tro.

Den ene vil hisse dig opp til å hate,
den annen vil kjevle oss flate.

Den hete og hylende kannibal
vil gjøre dig salig ved sin moral.

Vi går i en ørske av illusjoner,
der bygger vi tårn, og der velter vi troner.

Men hvad er det egentlig barnet vil,
når det leker med ild?

Arnulf Øverland (mars 1942)

En liten oppdatering

2011-10-27T11:03:00.001+02:00

Som overskriften mer enn antyder, en liten oppdatering.
Nebbet har vært lukket en stund; jeg har hatt det travelt på arbeidsfronten de siste ukene, noe som dessverre har gått på bekostning av bloggen (mitt arbeid består av lesning, research og skriving, kanskje forklaringen er overkill?). Noen små reiser her og der har heller ikke hjulpet - tiden har simpelthen ikke strukket til. Dessuten later det til at leselysten har sunket. Det har skjedd før, og jeg tolker det ikke som et dramatisk tegn. Men det er leit.
Av og til når arbeidsbyrdene vokser seg veldige som fjell og alt det andre som foregår i livet nærmest stjeler det meste av energien, orker man ikke å ta fatt på en roman. Noen ganger er det motsatt.
Men akkurat nå er det å lese et lite ork. Jeg har ingen bedre forklaring på det enn det som nevnes ovenfor. Lignende perioder har jeg hatt før, og mange kan sikkert kjenne seg igjen.

For min del prøver jeg å bruke tiden på noe annet vettugt, så sant arbeidet ikke tar all tid og man bare vil sove. Tidligere har jeg erfart at det å rigge til staffeliet og stå og male er som balsam for sjelen. Men da jeg lette det frem i boden, oppdaget jeg at det ikke hadde tålt reisen sist gang vi flyttet. Ellers har turer ute ved havet eller i skogen, og besøk i gallerier og museer hatt en lindrende og oppløftende virkning på en trøtt sjel. Men jeg må innrømme at det har blitt lite av det. Man kan jo skylde på alderen. I stedet har jeg sett mye film (gammelt og nytt), jeg har koblet av med TV-spill, og jeg spiller piano når anledningen byr seg. Film og spill gir meg nok noe dårligere samvittighet enn å klimpre, men det er en lettvinn måte å koble av på.
På tross av en ikke-eksisterende lesehunger, fortsetter jeg likevel å handle bøker. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje kan det diagnostiseres som en en mild form for mani. Jeg har tenkt flere ganger når jeg ser bunkene med uleste bøker i stabler på gulvet, i vinduskarmene og i hyllene, at dette tar jo fra meg all motivasjon! Det er så mye man skulle ha lest. Og tanken kan fort bli overveldende eller utmattende.

Uansett vet jeg at leselysten snart kommer tilbake. Jeg er bare nødt til å komme meg litt ovenpå, eller i forkant av arbeidsoppgavene - selv om de formerer seg som kakerlakker. Ja, livet er sannelig et jææævla tiltak, som jeg hørte en av byens løse fugler si på bussen for noen uker siden.
Men! - en morgen, forleden dag. Jeg hadde levert minstemann i barnehagen, kokt kaffe, slått på PC-en og skulle akkurat til å ta fatt på dagens oppgaver. Mens jeg ventet på at datamaskinen skulle våkne og komme i gang, søkte blikket bokskapet i TV-stuen. Jeg hadde ennå natten i øynene, men morgensolen la en fin strime med gull over slitte bokrygger, og øynene fant en opplyst Erik Bye. Jeg reiste meg, åpnet skapdørene, tok ut den blå boken og bladde opp i innholdsregisteret. "Apal i en tekopp" låt forlokkende.
Den morgenen, før jeg begynte på mitt arbeid, startet jeg med å lese ni siders historiestubb om en mann på Svalbard som prøver å dyrke et epletre i en sprukken, hankeløs kopp.
Den morgenen gråt jeg.
Det ble en fin dag.

Sammenliming og fuging

2011-10-11T10:03:00.000+02:00

Det er stor fare for at det kommer rød strek under et ord som "sportsbilgarasjefundamentutgiftsbudsjetteringsvanskeligheter". Skribenten vil da tro at alt har ordnet seg hvis han eller hun i stedet skriver sportsbilgarasje fundament utgiftsbudsjetterings vanskeligheter, når det i stedet har gjort det motsatte. Per Egil Hegge om særskriving.

Bjerke om "norsk folkemål"

2011-10-06T08:54:00.001+02:00

Hva er så "folkets virkelige talesprog" i praksis? Hva slags fundament er "norsk folkemål" - i seg selv?

For mange år siden oppholdt jeg meg noen måneder i det aller innerste Norge. I en bygd så bortgjemt at den ikke engang ble rammet av svartedauen, og med en dialekt så malmfull som den eldre Edda. Jeg besluttet meg til å utforske folkesjelens tungemål, og kontaktet i den anledning sønnen i huset hvor jeg bodde. Han løste regelmessig sitt fritidsproblem foran orgelet i stuen, hvor han uavbrutt klunket åtte takter av "Tante Pose". Med høyre hånds pekefinger. På enhver hendvendelse gav han det heilnorske svar: "Eg veit ikkje, eg!" Mens pekefingeren fortsatte å løse fritidsproblemet.
I løpet av disse månedene fikk jeg ikke annen lyd ut av ham. Hans norske folkemålsgrunn bestod av tre ord: 1) eg, 2) veit, 3) ikkje. Den gangen gikk det opp for meg at visse av våre dialekter egentlig ikke er talemål, men tiemål. Og jeg trakk denne slutning: På de norske bønders taushet kan man iallfall ikke bygge et skriftsprog.
Skal det talte ord legges til grunn for det skrevne, da må ordet virkelig ha passert en levende tunge. Og denne tungen må ha vært slik at den fikk ordet til å lyse.

Foto: Per Eide (nih.no)

"Why beauty matters" av Roger Scruton

2011-10-02T20:58:00.000+02:00

Dagens gjengse oppfatning er uten tvil den at skjønnhet - det eneste av betydning i estetikken - ikke er forenlig med moderne kunst. Før i tiden skulle og måtte ting være vakre. Også enkle bruksgjenstander - utsmykket som mange av dem jo var. Selve funksjonen var altså underordnet.
Den kontroversielle britiske filosofen Roger Scruton har laget en høyst severdig dokumentar om det nødvendige av skjønnhet. Anbefales.

125 sjeldne bilder av berømte personer

2011-10-01T20:46:00.001+02:00

Ja, på denne siden er det akkurat det du får se - 125 bilder av forfattere, skuespillere, statsledere, musikere og kunstnere. Et knippe av bildene er private, mange mildt sagt kuriøse, og flere av dem er rett og slett noen reale blinkskudd. En lite fotohistorisk begivenhet. Intet mer, intet mindre.
Blant annet får du se Marilyn Monroe, Elvis Presley (med sin far), Bonnie og Clyde, Kurt Cobain, Ernest Hemingway, Twiggy, Che Guevara, Kurt Wonnegut og Salvador Dali i uvante, morsomme og avslappede situasjoner. Og ikke minst en smilende Audrey Hepburn som gir alkohol til sitt medbragte rådyr (!).

Og undrer du på hvem den søte lille babyen på bildet er?
Tenk liten mustasje, temperament og tusener på tusener av menneskeliv på samvittigheten.
Korrekt. Det er ingen ringere enn Adolf Hitler.
Og smukkasen nedenfor?

George Clooney

En triviell oppdatering om det viktige i livet

2011-09-29T12:29:00.000+02:00

"Facebook blir oppgitt som skilsmissegrunn i hver femte skilsmissebegjæring i Storbritannia".
"Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse".
"Mistenksomme ektefeller leier detektiver for å spionere på kona".
"Når ryker ekteskapet ditt? - ikke gå i økonomifella!".
"Nordmenn mestrer ikke kravene som moderne parforhold innebærer".
"Derfor er din partner utro!".

Og slik kunne jeg ha fortsatt. Dette er helt vanlige overskrifter fra norske medier.
Men hva med å snu på denne forestillingen om ekteskapet? Halvparten av samtlige inngåtte ekteskap ... består! Til tross for hva enkelte tabloidaviser prøver å overbevise deg om, så finnes det faktisk mennesker der ute som elsker hverandre. Selv etter år med motgang, sykdom, økonomiske nedgangstider, ja selv om mannen har mistet håret og fruen eser ut som en hevende bolledeig.
De tror på hverandre, på ekteskapet, på kjærligheten.
Ikke på statistikken som presenteres i mediene.

Om en knapp måned feirer mine foreldre bryllupsdag nummer 37. Ja, for de feirer faktisk. Med blomster, kake og alt til faget henhørende. Det er naturligvis en liten begivenhet i den store verdenssammenheng, men likevel en begivenhet. En viktig en.
Selv har jeg, riktignok med et skjevt smil på avsendernes fjes, blitt kalt både naiv og en blåøyd romantiker fordi jeg velger å tro på ekteskapet. Denslags har prellet av meg som vann på gåsa. Jeg tar det nærmest som en kompliment. Og kanskje må man være det? En blåøyd romantiker. Ekteskapet skal drives med fantasi, hevdet Hamsun. Ja, det også, sier jeg!

Jeg vet bare at halvparten av den forpliktende ramme et ekteskap innebærer, er det jeg som bidrar med. Og jeg sier bare det som alle ektemenn burde si om sine hustruer: Jeg har verdens beste kone, og jeg elsker deg.
Idag feirer vi bryllupsdag.

Sagt om kvinnen

2011-09-28T11:33:00.001+02:00

Intet i denne verden er så oppmerksomt, så konsentrert og så altomfattende som en kvinnes flyktige blikk på sin rivalinne.
- Marcel Achard

Så snart en kvinne tenker noenlunde raskt, kalles det intuisjon.
- Barbro Alving

En anstendig kvinne er en dame som vet hva hun ikke bør vite, skjønt hun vet det.
- Jean-Paul Belmondo

Kvinnens styrke ligger jo nettopp i at man ikke kan forklare den.
- Oscar Wilde

Når jeg engang står med det ene ben i kisten, vil jeg si sannheten om kvinnen, skynde meg å trekke det andre benet etter og lukke lokket.
- Lev Tolstoj

Forskjellen på en ekspedritrise og en dame ligger ikke i hvordan de oppfører seg, men i hvordan man selv behandler dem.
- George Bernard Shaw

En kvinne kan tåle alt, hvis det kler henne.
- Hans Söhnker

Kvinnen var Guds andre feil.
- Friedrich Nietzsche

Verdenshistorien er full av erobrere som har kapitulert overfor kvinner.
- Isa Miranda

Han var for sterk, det sto kvinner bak ham.
- Henrik Ibsen

Å studere en kvinne er som oftest mer fristende enn å lære henne å kjenne.
- Graham Greene

Kvinnens nakenhet er klokere enn filosofiens lære.
- Max Ernst

Tidligere rødmet pikene når de skammet seg. I dag skammer de seg når de rødmer.
- Maurice Chevalier

Man er ikke født kvinne - man blir det.
- Simone de Beauvoir

De store spørsmål som jeg ikke ser meg i stand til å besvare til tross for tredve års forskning i den kvinnelige psyke, er dette: Hva er, når alt kommer til alt, kvinnens ønsker og behov?
- Sigmund Freud

Kjell Arild Pollestad - "Anklaget"

2011-09-27T13:23:00.002+02:00

27. mai- Tønsberg.

Nestenalle mine anmeldere er døde, og det tynnes i rekkene blant mine lesere, menlikevel fortsetter jeg å skrive. I yngre år, da jeg fremdeles kom ut i rauseopplag, undret jeg meg over det store flertallet av forfattere som fortsatte åskrive, enda nesten ingen kjøpte bøkene deres. Hva var det som drev dem? Hvorlenge kan man skrive, uten at noen leser? Jeg har vært på opplesningsturneermed enkelte av disse forfatterne, og lært at ingen tar sin skrivekunst meralvorlig enn de som har få lesere. Nå er også mine opplag sunket, og jegforstår dem bedre. Idag går jeg inn i mitt sekstiende år, og skriver fortsatt.
Det fortelles om Herbert Spencer at han på dødsleiet skal ha bedt om å få holdesine åtte bind "syntetisk filosofi" i fanget. Mens han lå og kjentepå vekten av sitt verk, spurte han seg selv om han ikke ville ha fått mer ut avlivet om han i stedet for bøkene hadde etterlatt seg et barnebarn ... En ensliggammel forfatter har ikke andre barn enn sine bøker. De blir det eneste sporetter hans liv på jorden - bortsett fra de usynlige, men viktigere sporene hani gode stunder kan ha satt i enkelte hjerter som stod ham nær.

Slikinnledes "Anklaget, Dagbok 2008 - 2011", Kjell Arild Pollestads nyelitterære dagbok, forøvrig det sjette bindet i serien. Det fortelles at bokener nokså ulik de foregående dagbøkene; først og fremst i selve innholdet. Ogriktig nok, "Anklaget" er i all vesentlighet, forståelig nok, etforsvarsskrift hvor Pollestad avviser samtlige påstander om krenkelser og overgrep,og tar et oppgjør med flere (anonymiserte) sentrale personer i den katolske kirke. At det ligger intriger og maktspill bak, tror jeg nok.Pollestad har tatt meget plass, ikke bare i Kirken.

Heldigvis,får man si, vies boken også andre temaer. Hele saken som rullet i mediene påvårparten av 2010 er bare trist. Jeg orker ikke ta stilling til det, selv omjeg nok gjør det. Men jeg ønsker å lese Pollestad; jeg føler jegskylder ham det. Jeg har alle hans bøker, ikke bare dagbøkene, og personlig synes jeg den tidligerepateren bidrar med en av de viktigste stemmene i norsk offentlighet. Pollestadleses også av personer langt utenfor den katolske kirke, og andre trossamfunn,og dette syntes jeg er interessant. Kan man egentlig lese Pollestad, og andreforfatteres verker for den sakens skyld, og få et fullt utbytte av bøkeneuavhengig om man deler skribentens syn - det være seg moralsk, politisk,religiøst eller sosialt?

Ikke vetjeg.

Og ikkevet jeg om "overgrepssaken" vil gi den aktuelle boken et løft rentsalgsmessig. Selv omforfatteren et sted i boken omtaler seg selv som en slagen mann, er humorenog rausheten der, og likeså den moralske pekefingeren, de kloke tankene og de alltid presise formuleringene. Umiskjennelig Pollestadsk, kan man si. Men "Anklaget" erogså vond lesning; for selv om det er bitterhet å spore, og Pollestad skriver athan tilgir de impliserte, kan jeg ikke annet enn kjenne medlidenhet med ham. Men også med "de andre". For slik jeg ser det, har denne saken baretapere, dessverre. Det vet også Pollestad. Selv håper jeg i alle fall at Pollestad nå får mer tid tilvære forfatter. For han er en våre mest betydningsfulle. Og for meg har hanbetydd ufattelig mye.

Jeg eroverbevist om at verden ville bli langt bedre og de fleste adskilliglykkeligere om menneskenes samliv både i og utenfor sengen var blitt innrettetetter Evangeliets råd og Kirkens forskrifter. Nå vet vi imidlertid at slik hardet aldri vært, og slik vil det sannsynligvis heller aldri bli på denne sidenav dommedag. Kirken vil i denne sammenheng aldri kunne makte annet enn å viseidealene. Når den derimot forsøker å gjøre idealene til påbud, mister de sinkraft som idealer. Et moralsk liv etter kristne normer kan ikke påbys; det kanbare realiseres ut fra et oppriktig ønske hos det enkelte menneske om å leveetter Kristi eksempel.
Derformå Kirken i sin pastorale gjerning hjelpe folk til å nærme seg idealene ut frahøyst ulike ståsteder. ... Tjener vi Gud ved å legge byrder på menneskene somde ikke kan bære? Det var det de gamle fariseerne gjorde, men de var ikke Jesuvenner.

- Kjell Arild Pollestad

Geelmuyden hos KRÅD

2011-09-26T19:41:00.000+02:00

Niels Christian Geelmuydens tale i anledning av Det kriminalitetsforebyggende råds (KRÅD) 30-årsjubileum i fjor høst.
Riktig så fornøyelig!

Setningssamler

2011-09-26T14:13:00.002+02:00

Jeg ikke bare skrev det jeg levde, men jeg levde det jeg skrev.
En mørk dag kunne bli lys når jeg hadde fått samlet den i setninger.

Fra dagboken "Anklaget" av Kjell Arild Pollestad.

Publiseringsproblemer med det gamle Blogger-grensesnittet.

2011-09-26T12:31:00.000+02:00

Flere som har problemer med å publisere innlegg? Jeg ønsker å bruke det gamle Blogger-grensesnittet, men får simpelthen ikke publisert et eneste innlegg uten å måtte ta i bruk det oppdaterte. Noen som har noen forslag?

Den plutselige død

2011-09-25T22:48:00.000+02:00

Det påstås og antagelig er det også sant, at når Middelalderens mennesker hadde lagt seg om kvelden og ba til Gud, da var deres viktigste bønn denne: "Når jeg engang skal dø, la meg ikke dø plutselig! Helst vil jeg dø bevisst. Jeg vil helst ha skrittene over den siste terskel under kontroll".

Denne innstillingen er det moderne mennesket totalt fremmed. Den var sogar også fremmed for Cæsar. Da han en morgenstund satt i sitt telt og underskrev statspapirer, hørte han at talen blant hans medarbeidere dreiet seg om: "Hvis vi fikk velge, hvordan burde vi da foretrekke å dø?"
-Da så Cæsar opp fra skrivebordsarbeidet og sa:
"Plutselig!"
En liten time senere møtte han Brutus - og dermed ble verden en anekdote rikere.

Lesefest?

2011-08-28T15:21:00.004+02:00

Lesefest, kalte min mor det. Skal du nå ha deg en lesefest, sa hun når jeg kom fra biblioteket med nye lånebøker. Morskapsbøker het det den gang; de ble lest med lyst. I dag synes lesning ofte å være forbundet med ulyst. Ungdomsskoleelever uttaler i radio at de leser nesten bare blader. Det er for anstrengende å lese bøker i fritiden måvite. Da må man slappe av, og det gjør man best ved å bla i et hefte, titte på bilder, skumme overskrifter.
Som bokelsker tillater jeg meg et hoderystende smil. For det første betviler jeg at vi alle - unge og eldre - har et slikt enormt behov for å "slappe av" som det er blitt hevdet i de senere år, om man ved avkobling mener den totale utkobling.
En skulle tro vi heller trengte til å skjerpe sinn og sanser. Den beste avkobling får man, meg bekjent, ved å koble noe til, fordype seg i noe annet. Forsåvidt har jeg forståelse for dem som "slapper av med en bok". Men jeg synes nok uttrykket er misvisende, for boken krever jo en innsats, en skapende innsats som riktignok knapt merkes når det herlige skjer at man oppslukes av boken.

- Ebba Haslund.

Takk for maten - en anekdote

2011-08-25T11:28:00.003+02:00

Prost Christie hadde engang vertinnen til bords i et selskap, men sendte en lapp til stortingsmann Henrik Ameln om ikke han kunne takke for maten. Det gjorde Ameln på knappest mulige måte. Han sa "Takk for mat i Christie´navn, Ameln".

Borgen og sild

2011-08-23T22:15:00.003+02:00

Få her til lands skrev så gode noveller og petiter som Johan Borgen. Ikke mange i norsk litteratur har klart å skildre menneskesinnet så intenst og levende, i en så klar og fortettet form. Hans innlevelsesevner var bortimot enestående.
Og romanen "Lillelord" er og blir et mesterverk, en klassiker med andre ord.
Borgen debuterte med "Mot mørket" i 1925, men gjorde seg beryktet og elsket som journalist med stilistisk elan under pseudonymet Mumle Gåsegg i tredveårenes Dagbladspalter.

Aksjemegleren, kunstsamleren og forfatteren Rolf Stenersen (1899 - 1978) har tegnet et levende portrett av sin venn Borgen med en noe uortodoks penn - "Kan jeg ikke la pennen løpe fritt, har jeg ikke noe glede av å skrive":

Borgen er det merkeligste menske jeg har møtt. Jeg har aldri sett så mange sterke og motstridende egenskaper samlet i ett menske. Gir en seg til å fortelle om ham, må en ta seg i akt. En bør ikke fortelle for mye annet enn slikt som er trulig. Det er for eksempel litt farlig å si at Borgen er lys, rett i ryggen og har en spenstig kropp, men et gammelt ansikt som minner om ansiktene til Edgar Allan Poe, Baudelaire og Rimbaud. De døde alle unge. Ansiktslikheten er ikke noen tilfeldighet, Borgen har både karaktertrekk og evner til felles med dem. Han har som ingen annen utvidet grensene for min erkjennelse. For å skildre ham må jeg ty til bilder og febersetninger. Å lese Borgen er som å se blomster som gror på gjødselhaugen og samtidig fatte noe av stjernehimlen. For meg er han også den forkledte helgen. Ranglefanten som aldri har velta et glass. Den tidlig dødsdømte seeren som visste alt og skjønte alt og til og med overlevde så mange samtidige. Kunstneren som brente både for menskeheten og for hvert menske han møtte. Mannen som nådde alt og alle. Den store magikeren, kunstneren som gråt og brant, glødet og gråt, gråt og brant ustanselig. Diktet og diktet, skapte og hjalp, hjalp og diktet ustoppelig. Og ennå har ikke noen sett ham felle en tåre!

Og her er et artig klipp hvor den godeste Borgen ikke vil snakke om litteratur, men om ... sildefiske.

Våken en sommernatt

2011-08-10T15:36:00.004+02:00

Vi som er i sommernatten,
deler våkenhetens gave.
Duft av stemorsblomstermatten
går som torden i min have.

Ikke holder vi oss stille,
vi som er i sommernatten.
Hør, nu vil en siriss spille
Guds sonate, opus 18 ...

Katteseksualdebatten
bryter løs i måneskinnet!
Vi som er i sommernatten,
har nok ingen fred å finne

Vi er altfor våkne sjeler,
jeg og sirissen og katten!
Våkenhetens lykke deler
vi som er i sommernatten.

- André Bjerke

Goriot - et utdrag

2011-08-09T20:02:00.007+02:00

Fra den dagen hun hjalp gamle Goriot med å pakke ut, fikk hun noe å tenke på. Riktignok var han litt posete under øynene, og det var ikke fritt for at han var nødt til å tørke dem litt, men alt i alt syntes hun han var en både behagelig og elegant herre. Ellers tydet de kjøttfulle, velformede leggene - så vel som den store nesen - på at han var i besittelse av moralske egenskaper som enkefruen følte seg meget tiltalt av, egenskaper som hans runde månefjes og naive uttrykk lot til å bekrefte. Han var sikkert en skikkelig fyr, både sunn og sterk, utvilsomt i stand til å omsette all sin ånd i følelser. På håret var han frisert som duevinger, og frisøren fra Polyteknisk skole kom og pudret det hver morgen. Det lå i fem spisser ned over pannen og kledde ansiktet meget godt. Han var litt tung i bevegelsene, men kledde seg så omhyggelig og snuste så elegant, som en mann som alltid er sikker på å ha snusdåsen full av macouba, at den dagen han flyttet inn, la fru Vauquer seg i sin seng om kvelden og formelig stektes som en akerhøne i spekkeflesket over den begjærets ild som opptentes i henne når hun tenkte på at hun nå kanskje skulle si farvel til Vaquers liklaken og gjenoppstå som en Goriot.

For øyeblikket leser jeg - på oppfordring og anbefaling av min kjære hustru - Balzacs store roman "Gamle Goriot". Etter å ha smågjespet meg gjennom Emily Bröntes "Stormfulle høyder", var dette et hopp til en høyere litterær tinde. Forsåvidt intet riktig galt å finne med Bröntes klassiker - men personlig syntes jeg historien var forutsigbar og sjarmløs, dessuten fremviste min indre kinematograf ustanselig bilder fra TV-serien "Mot alla vindar", især denne John English.
Men det var jo min egen skyld. Nu, derimot, går alt så meget bedre.

Bye, bye mr. Bye?

2011-06-26T09:52:00.003+02:00

For et par uker siden kom jeg over en bok av Erik Bye. Det har jeg forsåvidt ofte gjort når jeg har labbet innom et antikvariat eller en brukthandel som en annen Askeladd på jakt etter snurrepiperier og fordums litteratur. Bestandig har jeg lagt Bye tilbake igjen - farvet av fortiden kan man nok si.
Vi kjenner ham kanskje aller best som den store TV-personligheten. I min familie var det ofte på denne måten: "Huff, ikke han kjedelige der, da! (Min far). Og best husker jeg nok sangene og visene. Og alt båtpratet. Jeg har aldri fått den store skjelven i knekapslene av stemmen hans, og setter den dag i dag ikke nevneverdig pris på hans sørgmodige bass. Innholdet, altså selve tekstene gikk naturligvis en liten pjokk hus forbi. Han har forblitt kjedelig.
Mine besteforeldre hadde nok mer sansen for Høvdingen; der i heimen fantes både LP-plater, og husker jeg ikke feil, også bøker av ham.
Men jeg skal ta sats og hoppe så det riktig spruter grøt til alle kanter.
Nettopp denne gangen ble jeg stående og bla litt i boken av den godeste Erik Bye; utvalget var nemlig redigert av Odd Eidem. Ja, sånn hender det ofte jeg stifter nye litterære bekjentskaper - et forord av den og den, oversatt av han ja! Osv.

I forordet til "Kompasset rundt" var det følgende agnlinjer som gjorde at jeg bet på kroken:
Prosastykkene kan leses som lange, forklarende og cowboyaktige fotnoter til det som tross alt er hovedsaken i hans litterære produksjon: Visene.
Men også hans ferdigheter som prosaskribent kan stundom virke uvanlige. Jeg har lyst til å nevne et enkelt eksempel. Enhver yrkesskribent skulle gjerne efterlatt seg linjer som disse:
"Hvem husker ikke sin barndoms ur? Tikkingen, takkingen, pling'en og plang'en, gjøkurets brystsyke jodling fra et sted hinsides den siste Alpe.
Ur dinglende i kjeder, ur med ansiktene skjult under kapsler av gull, gamle menns ur som glødet vestlommevarmt mot øret - "hører du det siste tikk? Er ikke dette et morsomt leketøy?"
Men du lyttet mer i undring enn i glede over de triste små hikst under lokket hver gang et sekund tok avskjed med sin døde bror."

Spesielt den siste linjen finner jeg vakker. Vakker og trist.
Jeg har nå reist Kompasset rundt så å si, og kommer nok til å ta en runde igjen. Diktet "Vårherres klinkekule" setter vann i øynene, den eventyraktige historiestubben om den blåøyde norskamerikaneren Orville Bakken i "Bakkens bagasje" er rørende fortalt, og alle skildringene fra Erik Byes opplevelser fra Nord-Amerika har gjort inntrykk - især likte jeg den om mudderprammen "Queen of the Hudson" svært godt.
Et stridens granateple faller kanskje ikke langt fra familietreet, men vi vet jo at epler, selv fra samme gren, kan ha helt forskjellig aroma og smak.
Neste gang jeg treffer på Bye, skal jeg invitere ham med hjem.

Man skal ikke skue Svane Fønix på fjærpennen.

2011-06-24T17:28:00.005+02:00

Jeg vil med dette annonsere at det muligens, ja nesten helt sikkert vil dukke opp et innlegg eller to i løpet av sommeren på denne bakevjebloggen. Men jeg kan ikke love at innleggene vil være særlig mer innholdsrike enn dette. Og dermed kan jo folket som synes herr Svane ubetinget tilhører farsen bare fortsette med det, men kanskje også ønske meg til lykke i anledningen den overståtte død.
God sommer, og på gjenhør!

Intervju

2011-04-11T18:32:00.003+02:00

Jeg har latt meg eksaminere av bloggeren Dipsolitteraten; alle kan kjøpes for den rette sum, nemlig. I mitt tilfelle må jeg bare tilstå at jeg lett knekker sammen under tortur.
Forhøret kan du lese her

Vennlig hilsen Sjeldnere enn sorte skjemtegauker.

Ad tilfeldighetenes veier - Come dio comanda

2011-03-14T11:16:00.004+01:00

Jeg glemte visst å tilstå følgende - som om bloggen er min skriftestol - hvilket hendte meg forrige helg.
Også jeg befant meg i den menneskemassen som ble trampet flat av en utdødd, hårete og kommersiell elefant; ganske tilfeldig slengte jeg et orkanblikk over bordene med mammutsalgbøker idet jeg semihastet forbi Ark (for anledningen tapetsert med arktiske snabeldyr) på vei til Vinmonopolet. Og da øynene feide over billighaugene, steg plutselig og uventet et navn opp fra erindringens skoddelandskap:
Niccolò Ammaniti. Hvor hadde jeg nå det navnet fra?
Kanskje stoppet jeg brått som en fugl mot et vindu, stod nærmest forfryst og forkommen i en lite flatterende positur der inne på kjøpesenteret, som en opptrekksfigur hvis ryggnøkkel plutselig stanser, - tenkende og gravende så det riktig skvulpet i hjernepuddingen.
Eureka! Det vil si, Roma! Selvfølgelig. Sist jeg var i Italia, så jeg tilfeldigvis filmen "Io non ho paura" på hotellrommet, en film basert på en novelle av Ammaniti. Så ville tilfeldighetene ha det til at jeg dagene etter så navnet hans flere ganger, og tilogmed pappfigurer av ham på flere steder (det var nok på gigantkjeden Feltrinelli, hvor det forresten finnes mye snadder).
Slik er det jo nesten bestandig; man blir gjort oppmerksom på et navn eller en eller annen ting, og man ser det over alt. Over alt! Denne Ammaniti er visst en kjent og prisbelønnet forfatter, men mange er det, og jeg glemte ham raskt.
Inntil denne dagen på handlesenteret.
Dermed handlet jeg "Hvis Gud vil" (Come dio comanda) uten videre betenkeligheter.
Etter noen raske søk på nettet, må jeg bare si at jeg gleder meg til å lese ham.
Noen som har gjort det?

Bokhyller til beskuelse

2011-03-13T11:49:00.004+01:00

Kjærlighet forholder seg til porno omtrent som en blomstrende rose til en tørr brennesle, sa Sophia Loren.
Men på denne siden (og kanskje har du sett den før), Bookshelf Porn, står tørre bøker i estetiske omgivelser, klare til å beskues, klare til å inspirere, klare til å vekke et sultent begjær og formerlig springe ut som en rose.
En slags kjærlighet.

Ikke så stor?

2011-03-03T11:24:00.005+01:00

Jeg gir opp.
Det ble kun 107 sider av F. Scott Fitzgeralds "Den store Gatsby". Litt over halvveis.
Omlag én måned, med mange avbrudd samt lesning av andre bøker ved siden av, har det tatt meg å komme til side 107 av den prisbelønte roman hvilken jeg har hørt så mye godt om. Denne amerikanske klassikeren som tillegges verdier langt utover det rent litterære, sosiologiske såvel som historiske, fant jeg, tja, en smule kjedelig.
Det føles naturligvis som et svik ved å klappe den sammen nå, men den fenget meg simpelthen ikke. Jeg føler den burde ha gjort det; tidsepoken, miljøskildringene, språket, kjærlighetshistorien og hvaikke burde være tiltalende nok for en romantiker som meg. Men altså ikke.
Den bare "passet" meg ikke. Tiden var kanskje ikke moden. Hva enn dét måtte bety.
Etter å ha lest Maughams mesterlige "Det farvede slør", føltes det som om jeg gikk ned flere divisjoner ved å stifte bekjentskap med Gatsby, Nick, Daisy og de andre på de overdådige festene (i et desillusjonert samfunn) hvor begjæret etter status, makt, penger, men også kjærlighet står høyt i kurs.
Det er selvfølgelig ikke første eller siste gang jeg legger fra meg en halvspist bok, men dette gjøres med tyngre hjerte enn ellers. Jeg følte jeg burde ha likt den. Men, kjære Fitzgerald. Nå har du fått din sjanse. Beklager.

Pensum for fireåringer?

2011-02-06T19:59:00.007+01:00

- Hemingway skriver en god del som jeg ikke forstår, fortalte Matilda. - Særlig det om menn og kvinner. Men jeg likte boka veldig godt likevel. Han forteller sånn at jeg føler at jeg er med på alt det som skjer.
- En virkelig god forfatter gjør alltid det, sa fru Phelps. - Og bry deg ikke om det du ikke forstår. Bare len deg bakover og la ordene komme til deg, akkurat som om det skulle vært musikk.
- Det skal jeg gjøre.

Hver eneste kveld leser min kone og jeg (vi tar det annenhver gang) for seksåringen; akkurat nå er det "Matilda" av Roald Dahl, også kjent som "verdens mest geniale barnebokforfatter" (hvert år selges visstnok mer enn 1 million eksemplarer av hans bøker). Å lese "nattabok" annenhver kveld - noe vi har gjort siden hun var rundt to år - betyr jo at vi som fortellere mister en betydelig del av handlingen. Men det vesentlige og det viktigste er jo at hun får oppleve bøkenes magi, da er det naturligvis irrelevant om vi mister tråden her og der.
Vi har akkurat avsluttet den smånifse "Heksene" av samme forfatter, og nå gyver vi altså løs på fortellingen om den fire og et halvt år gamle Matilda - det lille geniet som i løpet av seks måneder hadde lest disse bøkene:

Store forventninger av Charles Dickens
Nicholas Nickleby av Charles Dickens
Oliver Twist av Charles Dickens
Jane Eyre av Charlotte Brontë
Stolthet og fordom av Jane Austen
Tess fra D'Urbervilles av Thomas Hardy
Til jord skal du bli av Mary Webb
Kim av Rudyard Kipling
Den usynlige mann av H.G. Wells
Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway
Larmen og vreden av William Faulkner
Vredens druer av John Steinbeck
De gode vennene av J.B. Priestley
Brighton Rock av Graham Greene
Kamerat Napoleon av George Orwell

En ganske imponerende liste (jeg har på langt nær lest alle disse). Men selv har vi ingen ambisjoner om å brøyte oss gjennom verdenslitteraturens kanoner - enda jenta vår er seks og et halvt år!
Men å fortsette å lese nifse, koselige, pedagogiske og tøysete bøker på sengekanten, det skal vi forhåpentlig gjøre en god stund til. Leselysten (og skrivelysten, jeg tror nok det henger sammen) er i alle fall tent.

Ord for dagen ved Oscar Wilde

2011-02-04T10:04:00.004+01:00

Navn er alt. Jeg kjekler aldri om handlinger.
Det eneste jeg bryr meg om er ord. Det er grunnen til at jeg hater den vulgære realismen i litteraturen.
Den mann som kaller en spade for en spade, skulle være nødt til å bruke spaden. Det er det eneste han duger til.

- Oscar Wilde

Når Kristus fornektes

2011-01-31T20:21:00.006+01:00

Disse herrer (John Stuart Mill, Charles Darwin, David Strauss) mener - efter hva man forsikrer meg - på ingen måte å forkynne barbariet; for eksempel, når Strauss hater Kristus og opphøyer det til et prinsipp å spotte og håne kristendommen, så tilber han ikke desto mindre menneskeheten i dens helhet, og den forkynnelse han kommer med, kunne ikke være edlere og mer opphøyet.
Det er meget mulig at det forholder seg slik, og at målet for alle samtidens ledende talsmenn for Europas fremskrittstanke er både filantropisk og storslagent. Men dette synes meg til gjengjeld å være hevet over tvil: at man kunne bare gi disse store moderne professorer den fulle og hele mulighet til å avskaffe det gamle samfunn og bygge et nytt, så ville resultatet bli slikt et mørke, slikt et kaos, noe så plumpt, så blindt og så umenneskelig, at hele byggverket ville styrte sammen under menneskehetens forbannelser endog før det var ferdigbygget. Når Kristus fornektes, kan menneskeånden frembringe de mest forbausende resultater. Det er et aksiom. Europa, i det minste i de høyeste representanter for sin tenkning, forkaster Kristus; og vi er, som man vet, nødt til å efterape Europa ...

- Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij, "Grazjdanin" (Borgeren) 1873.

Slavofilene i Russland førte sin kamp mot de vestvendte radikalerne (zapadniki; av zapad = Vesten); de stod på det gamle Russlands grunn, med feste i dets åndelige og religiøse tradisjoner, og bekjempet innflytelsen fra Vestens gudløshet og overfladiske overtro på vitenskapen. Først og fremst var det diktergeniet Dostojevskij som gjorde denne åndskamp til stoff i noen av de største dikterverker i verdenslitteraturens historie.

Dostojevskij var i sin ungdom tilhenger av den vestvendte radikalisme som så mange i den russiske intelligentia var inspirert av. Et lengre tukthusopphold i Sibir gjorde ham til en troende kristen; og i lyset av troens erfaring så han klarere det russiske folks arv og oppgave - og hulheten i sine egne tidligere meninger. Mot det vantro, radikale Vesten satte han troens Russland - et kraftsentrum for fornyelse i Kristi ånd. Hans store romaner, så rike på et liv som sprenger alle skjemaer, var også tenkt som kampskrifter mot de radikale samfunnsstormere - anarkister og sosialister, vantro liberalere og vitenskapsdyrkere - som i hans øyne var "besatte" av fornektelsens og ødeleggelsens ånd.

- Lars Roar Langslet

- Maugham, en snobb!

2011-01-22T11:44:00.004+01:00

- Jeg betenker meg ikke på å si det: Somerset Maugham er en snobb, og har alltid vært det.

Sir Charles Spencer "Charlie" Chaplin var ikke nådig mot Somerset Maugham i sin bok, der han hevdet at han i et essay hadde fremstilt Chaplin som en mann hvis ureflekterte lengsel er den som er rettet tilbake mot fattigdommen.
Chaplin ga også (i private sammenhenger vel å merke) blendende parodier på Somerset Maugham, på hans stammende forfinethet, slik Chaplin utleverte den, der han selv imøtegår Maughams blaserte syn på forfatterskap av skuespill som en uakseptabel kunstnerisk virksomhet.

Årets hatord

2011-01-19T22:55:00.011+01:00

Opprinnelig hadde jeg kun tenkt å skrive et innlegg om den mildt sagt besværlige terminus "i forhold til", da dette åpenbart må være det mest problematiske uttrykk i vårt språkbruk anno 2010/2011. "I forhold til" betyr ikke "hva gjelder/hva angår" som i det engelske "in relation to", slik mange later til å tro. Det betyr sammenlignet med. Feilbruk kan gi både uheldige og lattervekkende konsekvenser, og det kan simpelthen svekke skribentens troverdighet. Eksempler som "i forhold til arbeidsoppgavene gjør jeg det bra" og "vi er restriktive i forhold til fôring" er både galt og uforståelig. Men de florerer i ukepressen.
I tillegg er det blitt en enerverende frase.
Men så til saken.

Årets, eller rettere sagt, fjorårets ord er visstnok "askefast".
Javel. Samme for meg. På annenplass kom "app". Huttetu.
Det går gjerne inflasjon i ord, det er så. Hvem husker vel ikke oversvømmelsen av "sykt" og "sinnsykt" for et par år tilbake.
- Jeg er i sykt god form, som en pasient noe tvedtydig uttalte fra sin sengepost.
Og det er gjerne sånn at når inflasjonsordene dukker opp i alle mulige tenkelige vendinger og uttrykk, da blir de ikke bare klisjéer og vanskapninger - de setter også tålmodigheten på prøve, og sågar dype bitemerker på språknervene.
Antagelig ikke bare mine.

Men det er altså ett enkelt ord som har irritert min språksans enda mer enn uttrykket nevnt ovenfor. Det er naturligvis ikke noe galt med selve ordet, det er det jo forsåvidt aldri, men det er et misbrukt ord. Det dukker snart opp i alle sammenhenger, og skyver synonymene ut i grøftekanten. I popularitet virker det som om den for lengst har distansert både "sinnsyk" og "syyykt bra".
Bare hold øyne og ører åpne. Overalt - i alle sammenhenger!

For nå er det formodentlig sånn at alle gleder seg veldig til å ta fatt på det nye året. Skal man tro ukebladhoroskopene blir det forhåpentlig et veldig flott år med veldig mange muligheter og med veldig store sjanser for at nettopp du (og veldig mange andre) skal lykkes i kjærlighet, på jobben, i det økonomiske og hvaikke.
Kort sagt: Det blir et veldig eventyr av et år skrevet i gullskrift! Ja, med veeeeldig store bokstaver, naturligvis.
Flere som bli gale?

Det finnes riktignok langt viktigere saker å ergre seg over i hverdagen enn et lite filleord som alle tar i munnen i tide og utide. Tyggisklyser på bakken for eksempel. Tagging på offentlig eiendom. Og hvorfor leser egentlig folk Se&Hør? Hva med størrelsesforholdene i TV-serien Drømmehagen? For hvordan kan det egentlig ha seg at luftskipet Plinky Plonken (omtrent en tredjedel av Hinkelpinkels størrelse) er så overvettes mye større på innsiden enn på utsiden, der det prompesvever tilfreds rundt i hagen med, ja nettopp Hinkelpinkel, Hopsi Deisi og hele Konglefamilien ombord? Akk ja.

Men misbruk av ord er et onde. I forbindelse med min pappapermisjon ble jeg innkalt til et møte med en saksbehandler. Jeg falt fullstendig ut av samtalen - jeg ble rett og slett opphengt i hvor ufattelig mange ganger hun brukte ordet "veldig". Innholdet ble bokstavelig talt lagt i en veldig tåke.
Og senest i dag morges på badet da jeg foretok et bleieskift på familiens nyeste medlem, der hvor radioen er innstilt på NRK P2 og bestandig står og kringkaster morgenkåserier, nyheter og debatter om hverandre så det riktig smeller i veggene, skjedde det igjen. En eller annen kvinne ble intervjuet, og hun brukte ordet "veldig" seksten ganger i løpet av snaue to minutter! Ja, for etterhvert begynte jeg nemlig å telle.
Hva hun snakket om aner jeg ikke.

Til og med drevne politikere og fjernsynsfolk bruker meningsløse setninger som "sjansene er veldig små ...".
En ting er gjerne ikke veldig liten. Sier eller skriver du det, er sjansen veldig stor for at du undergraver din egen autoritet.

Men vi er forskjellige, heldigvis. Somme misliker ordet "meget", - det er angivelig et alderdommelig ord har jeg latt meg fortelle (det er også mye brukt av snobber). Andre liker ikke "kult". Noen får fnatt av å høre et lite ord som "veldig" (pun intended, ladies and genitals) - atter andre får grå hår av munnrappe kvikkaser som utfolder sitt blendende verbale vrøvl og starter annenhver setning med "asså" (asså, jeg bare ...) og avslutter sin sludreretorikk med fyllordet "da" (det var veldig mange der, da!).

Veldig, veldig, veldig, bla bla bla - det sprer seg som porno i nylagte bredbåndskabler i vårt grisgrendte (grisete?) land.
Er det for mye forlangt med bittelitt forandring, bare et snev av språklig omslag i ny og ne? Eller hva med å ta seg bryet å finne ut av hva de enkelte ord betyr, og hvor og hvordan de bør brukes. Iallfall noen av dem. Av og til.
Og kanskje også hvilke preposisjoner man skal bruke i de forskjellige tilfeller.

Og helt til slutt. Som et alternativ til ordet veldig, dukker jo "svært" raskt opp, som i "jeg gleder meg svært mye/meget til å se deg mestre den noble kunst å variere".
Forøvrig kan man jo også ta i bruk meget, særs, umåtelig, innmari, voldsom, kjempe(messig), herkulisk, svimlende, enorm, titanisk, uhorvelig, formidabel, gevaltig, durabel, kolossal(t), gigantisk, pyramidalsk, umåtelig, milevid og til og med jævlig.
For eksempel.

Skribentens lykke

2011-01-08T09:33:00.004+01:00

Skribentens lykke er den tanke som fullt ut formår å bli følelse, og den følelse som fullt ut formår å bli tanke. En slik pulserende tanke, en slik klar følelse var det den ensomme nå følte seg fylt av og ett med: At naturen gyser av fryd når ånden bøyer seg for å hylde skjønnheten. Han fikk plutselig lyst til å skrive.

Gustav von Aschenbach (Thomas Mann).

Fra "Døden i Venedig".

2011-01-05T10:55:00.006+01:00

For at et betydelig åndsprodukt straks skal kunne utøve en bred og dyptgående virkning, må det være et hemmelig slektskap, ja, en overensstemmelse mellom skaperens personlige skjebne og den samtidige generasjons almene lodd. Mennesker vet ikke hvorfor de berømmer et kunstverk. Uten på noen måte å være kjennere mener de å oppdage hundrer av fortrinn ved verket bare for å motivere sin begeistring for det.
Men den egentlige grunn til deres begeistring er noe ubestemmelig, sympati.
Aschenbach hadde engang på et lite iøynefallende sted direkte sagt at nesten alt stort som blir stående, står som et Tross Alt, og er blitt til tross bekymring og kval, armod, forlatthet, legemssvakhet, last, lidenskap og tusener av hemninger. Men det var mer enn en henkastet bemerkning. Det var en erfaring, var simpelthen formelen for hans liv og berømmelse, nøkkelen til hans verk.
Hvilket under da at det samtidig var den moralske karakter, den ytre holdning hos hans mest særegne figurer?

For tiden leser jeg altså "Døden i Venedig" av Thomas Mann (påbegynt i går) og Kritikk av dømmekraften" av Immanuel Kant (påbegynt i romjulen) om hverandre. Det går fint. Kants "Kritikk ..." er et strengt filosofisk verk, og Mann er jo kjent for å skrive romaner og noveller med ikke bare filosofiske innslag, men hvor betydelige filosofiske argumentasjoner finner sted, da tenker jeg spesielt på "Trollfjellet".
"Døden i Venedig" treffer meg først og fremst med sitt vakre og poetiske språk, og det er en fryd å mate øyne og sjel med Manns stilistiske beskrivelser og skildringer av den fornuftbaserte og melankolske dikteren Gustav von Aschenbach (hvis fornavn og enkelte biografiske trekk er hentet fra komponisten Gustav Mahler) og hans skjebnesvangre møte med en fjorten år gammel gutt.
"Den platoniske forelskelsen blir et uttrykk for den trette og etter hvert syke kunstnerens lengsel etter indre skjønnhet, men også en drift mot døden".
Filmen av Visconti har vi sett, den er en perle! Men novellen skinner som den klareste stjerne på en mørk vinterhimmel.

Sagt om humor

2011-01-02T19:11:00.005+01:00

Humor - melankoliens lettsinn
- Elazar Benyoëtz

Tysk humor er når man ikke ler allikevel.
- Sigismund von Radecki

Alt menneskelig er patetisk.
Humorens hemmelige kilde er ikke glede, men sorg. Det er ingen humor i Himmelen.
- Mark Twain

Humor er å bevare alvoret når det er minst grunn til det.
- Knud Poulsen

Det er med humoren som med østersen: En perle forutsetter et lite sår.
- William Saroyan

Det morsomste ved humor er at man aldri vet hvorfor folk ler.
- W.C. Fields

Humor er når man ler tross alt.
- Otto Julius Bierbaum

Svart humor betyr latter med sørgerand.
- Ralph Boller

Da Vårherre delte ut humoren, kom kvinnen som vanlig for sent.
Hun rakk så vidt å bli den som ler sist.
- Julie Andrews

Promp!
- Knut Nærum på oppfordring om å si noe morsomt.

Identitetskrise - Tanin no kao

2011-01-02T12:40:00.001+01:00

Den eminente og dessverre mye oversette filmregissøren Hiroshi Teshigahara har ikke en enorm katalog å skryte av, men minner oss ettertrykkelig på at i kunsten er kvalitet og kvantitet inkommensurable størrelser, for å bruke dét ordet.
Mesterverket ”Tanin no kao” (The Face of Another) fra 1966 er definitivt et stykke filmkunst verdt å få med seg for filmfeinschmeckere, og for dem som måtte være nysgjerrige på japansk film.

Tatsuya Nakadai portretterer på utsøkt manér Mr. Okuyama, en businessmann som har fått sitt ansikt stygt forbrent og vansiret som følge av en ulykke. Som en annen bandasjert mumie, sitter han hjemme og funderer over livet, mens han kone mer eller mindre neglisjerer ham.
Under behandling i kognitiv terapi finner han (tilsynelatende etterlengtet) en intelligent likevekt hos sin psykiater. Samspillet dem i mellom er underlig, engasjerende og velspilt. Filmens dialog og historie er forøvrig sofistikert og filosoferende, men lett å følge - i kontrast til Teshigaharas andre godbit ”Suna no onna (1964)”.

Psykiateren foreslår at Okuyamas fjes skal reddes ved å gi ham en livaktig maske; en ny identitet og et nytt liv, så å si. Underveis reises flere filosofiske og hypotetiske spørsmål: Hva ville skjedd med samfunnet hvis alle var anonyme? Er vi kanskje det? Er virkelig ansiktet og øynene vinduet inn til sjelen?
Den noe mer pragmatisk anlagte Okuyama ønsker (bl.a.) å forføre sin kone med sin nye identitet. Kona faller for den kjekke fremmede, hvilket gjør ham rasende, og han håner hennes svakhet. Hun hevder derimot at hun visste hvem han var hele tiden. Hvor mange par bedriver vel ikke et slags maskeradespill for hverandre?
Gradvis endres hans personlighet, og det å reetablere seg i samfunnet synes vanskeligere enn antatt. En parallellhistorie om en overlevende fra Nagasaki-bombingen - en kvinne med halve fjeset ødelagt, på evig jakt etter kjærlighet og i konstant frykt for en ny krig – bringer en ekstra rørende dimensjon til filmen.

Hva er forbindelsen mellom identitet, personlighet og det rent fysiske? Bestemmer det ytre ens personlighet? Når etableres en identitet? Tilfører masken Okuyama en ny personlighet, eller er det han som gir masken liv? Hva ville du gjort om du fikk en ny identitet - ville du forblitt den samme?
Rent stilistisk kan dette minne om en klassisk Twilight Zone-episode der Luis Buñuel, Ingmar Bergman, Fritz Lang eller Georges Franju har fått frie tøyler hva gjelder regi og manus. Temaet er dyptloddende, det visuelle estetisk, effektene groteske og undertonene bevegende. "Tanin no kao" er smått surrealistisk - og med det dramatiske teaterets lyssetting, svært ekspresjonistisk.
Teshigahara stopper ikke der: Bildeutsnittet er tidvis merksnodig og ulogisk, somme tider vekslende mellom stillbilder og et håndholdt, skjelvende dokumentarkamera à la Goddard – men med et estetisk snitt. Samtidig er den tro mot den klassiske vestlige filmen, og Takemitsus majestetiske musikkbidrag sender det hele til himmels.
Teshigaharas noe ubestemmelige, men paradoksalt svært distinkte stil, gjør dette til en helhetlig og rørende filmatisk opplevelse, hvor det bankes inn en historie som ikke vil gi slipp med det første. Eller siste.

Godt nytt år!

2010-12-31T17:37:00.003+01:00

De forskjellige skrivemåtene av godt nytt år (og god jul) varierer som vinterværet i Norge. Det heter hverken "God Jul" eller "ett godt nyttår" - ei heller Godt Nytt År.
Det er kun én måte som er korrekt: God jul og et godt nytt år.
Nyttår skrevet i ett ord dreier seg da om selve nyttårsaften og/eller nyttårdagen, og ett godt nytt år blir da bare det ene året.
Vi ønsker nok å være litt rausere enn som så når vi ønsker våre medmennesker alt godt - og da gjerne for hele det kommende år, og ikke minst de følgende.

Fredelig jul.

2010-12-21T10:44:00.007+01:00

Hvis denne julen ikke er som den pleide å være, så husk at all glede fra fortiden kan bli en del av øyeblikket. Den lykke du engang har følt, er din for alltid.
Ha tro på julens magi: En klem fra et barn, et stille snøfall, fremmede som hilser på gaten, uventet vennlighet. Gjem dette i hjertet året igjennom.
Ha en god og fredelig jul.

Filosofi?

2010-12-10T20:02:00.003+01:00

Hvad var filosofi egentlig for noget? ... Filosofien vilde begripe tilværelsen ... Jamen kunde den begribelse gjøre mig lykkeligere? ...
Hvad vilde det egentlig si: at begribe tilværelsen? ...
Hvad vilde det si at begribe det bordet her - jeg greb i bordpladen og rysted i den - hvad fan'en vilde det si! - Jeg kunde da ikke begribe andet end tanker! ...

Hans Jæger: Fra Kristiania-Bohêmen (1885)

TV og IQ

2010-12-07T22:33:00.000+01:00

Det er ingen statsbevoktet hemmelighet at Mensanere fortærer uhorvelig mengder pizza og ser The Simpsons i sosiale sammenkomster for de spesielt innvidde ved "det runde bord". En gruppe som har som hensikt "å skape et intellektuelt og sosialt stimulerende miljø for sine medlemmer" samt det noe mer høythengende og noble formål: "fremme menneskelig intelligens til fordel for menneskeheten" - gjør naturligvis også helt andre ting enn å se tegnefilm.
Så før noen rekker å påklistre den generaliserende merkelappen ”Nerd”, skal det nevnes at i regi av Mensa holdes foredrag, kurs og debatter, det arrangeres quiz- og spilleaftener samt hytteturer og kino- og teaterkvelder. (HA-HA! - Nelson Muntz-latter).
Mensa International har sågar nettbaserte SIG-grupper (Special Interest Group) som omfatter alle tenkelige og utenkelige temaer, og som utvilsomt stimulerer de små grå.
Men en ufravikelig fellesnevner, ser man bort fra den evidentlige IQ, har kanskje vært TV-showet The Simpsons med sitt enorme nedslagsfelt - intelligent underholdning eller ei (jo, dét er intelligent fjernsynsunderholdning).
For et par år siden laget formannen i Mensa International, Jim Werdell, en høyst personlig rangering av TV-show han anser som "de mest intelligente", en liste som imidlertid ikke inkluderer den gule, dysfunksjonelle familien.
Den pensjonerte regjeringspolitikeren Werdell, som forøvrig er en Trekkie (en svoren Star Trek-fan), velger seg først og fremst Law & Order: SVU, Stargate SG-1, NCIS og Numb3rs som de TV-show han må få med seg.
Men på hans topp 10-liste over ”intelligent fjernsyn” - hvilket etter hans kriterier bør "omhandle dagsaktuelle temaer hvor karakteren og dialogen er vesentlig mer intelligent enn det jevne sit-com/TV-show" - bedyrer han at hvis historien eller selve plotet er en rykende klisjé, får det ingen nevneverdig kvalitetsmessig konsekvens, underforstått betydningen skarpsindig fjernsyn.
På den urangerte listen finnes en og annen selvfølgelighet, en og annen kuriositet, men altså ikke The Simpsons. Eller Monty Python, Mythbusters, Yes Minister, Dick Cavett, The Prisoner eller The Twilight Zone for den saks skyld ...
Hvem sa at TV er fordummende?

1. M*A*S*H
2. Cosmos (med den avdøde astronomen Carl Sagan)
3. CSI
4. House
5. West Wing
6. Boston Legal
7. All In The Family
8. Frasier
9. Mad About You
10. Jeopardy

Og for ordens skyld: Kravet for medlemskap i Mensa er IQ 131 med standardavvik 15. Standardavvik refererer til en normalfordelingskurve, en statistisk egenskap ved en fordeling - et steg som tilsvarer et standardavvik på en normalfordelingskurve tilsvarer 15 steg på IQ-skalaen. Det opereres riktignok med flere IQ-skalaer med forskjellige standardavvik, men samtlige har IQ 100 som normal. Fordelingen av IQ-tall er definert til å følge en normalfordelingskurve hvor standardavviket beskriver hvor omfangsrik eller vid den er.
Større standardavvik = større spredning i målingene.
Vet man imidlertid hvilket standardavvik som er lagt til grunn for et IQ-tall, kan de enkelt regnes om til hverandre, da samme standardavvik som nevnt ikke brukes for alle IQ-skalaer.
Ca 50 % av målingene er over snittet, men kun 0,1 % er over snittet + tre standardavvik. Mensa Norge benytter testen FRT med SD15, som sammen med SD16 og SD24 betraktes som de vanligste. Får man målt sin IQ til 130 (SD15) er det to standardavvik over snittet (som er 2,3 % av målingene), akkurat det samme som IQ 148 (SD24) eller IQ 132 (SD16). Mensas opptakskrav tilsier at man må ligge noe over to standardavvik over snittet, altså 131 (SD15) eller høyere.

Stalker

2010-12-06T15:19:00.005+01:00

Filmen "Stalker" lar seg best karakterisere som en pilegrimsferd, en form for søken etter viten, i en abstrakt og episk handling lagt til en liten by i Russland i nærheten av det vi etterhvert får vite kalles eller omtales som Sonen.
Her lar temaer som religion, kunst, musikk, tro/tvil og vitenskap seg blande med et særdeles estetisk billedspråk som treffer intuitivt og åpner dører til rom hvor de eksistensielle spørsmål ligger bevart.

Andrej Arsenyevich Tarkovskij (1932-1986) er kanskje den mest innflytelsesrike filmskaper Russland noensinne har fostret (Sergei M. Eisenstein må være den eneste reelle utfordrer), og han har vist seg å være en regissør av et kaliber man enten elsker eller hater. Signifikative trekk ved hans filmer er den poetiske rammen på det pittoreske og levende lerretet, spekket med religiøse, metafysiske og filosofiske referanser. Rent tematisk tenderer hans filmer ofte mot lengsel til barndommen/fortiden, drømmer, tro og refleksjon, hvor tilbakevendende fremstillinger i billedpoesien også inkluderer levitasjon og rennende vann (særlig innendørs regn).
Vi av den mer panegyriske arten vil hevde han ikke bare laget visuelt betagende kunst, men snarere skapte en enigmatisk opplevelse for sitt publikum å "jobbe" med. Men kunstens varmende stråler treffer dessverre - og naturligvis - ikke alle. Beskyldninger om manglende dramatisk struktur og/eller plot er slettes ikke uberettiget, men det er formodentlig i kombinasjon med de svært lange og dvelende sekvenser(samt temaenes kompleksitet) at resultatet fort kan beløpe seg til - for den rastløse sjel - en forvirrende og pretensiøs skildringsonani hvor det dypsindige forveksles med det tåkefulle og meningsløse.

En ting er i alle fall sikkert: Regissør krevde uhorvelig mye av sin seer. Som en apoteose over Tarkovskijs tidligere anliggender, stikker den merkverdige "Stalker" seg frem på flere måter, og kan gjerne oppsummeres som selve kronen på verket over en samling kinostykker hvor samtlige burde få lov til å besmykke seg med hodeplagg av den noble sorten.
Dette er imidlertid en film som blir så god eller dårlig man selv ønsker. Men stiller man med åpent sinn og tillater seg en reise til Sonen, kan det bli en skjellsettende opplevelse hvor grublende tanker og vidløftige assosiasjoner frigjøres. I så fall vil evigvarende, lystbetonte og hjemsøkende minner fra "Stalker" flyte i små livlige bekker og dyppe frydefullt i en kulp fremst i den frontale hjernelapp.

Løst basert på en novelle av brødrene Arkadi og Boris Strugatskij, som er for pionérer å regne innen moderne russisk science fiction, tok Tarkovskij utgangspunkt i de mer moralske aspektene ved historien. De "fantastiske elementene" som kjennetegner den opprinnelige beretningen, skar Tarkovskij enkelt og greit vekk. Dette er ikke en reise i det ytre rom, men snarere det indre. Og selv om den dypt religiøse Tarkovskij uttrykte sin fascinasjon både for UFO-er og det paranormale, var dette en genre regissør ikke nødvendigvis omfavnet hjertevarmt: "I vår verden, fri for det spirituelle, er religiøs kunst erstattet med science fiction ... det er en sublimering av det transcendentale".

Sonen er et avstengt område, strengt bevoktet av militære styrker. Det antydes at et meteorittnedslag har funnet sted, eller at Sonen muligens kan ha vært åsted for en UFO-landing. Mennesker som har trosset advarslene og saumfart den forbudte sfære for eventuelle svar, har aldri kommet tilbake.
Myten forteller at i sentrum av dette postapokalyptiske ingenmannsland man omtaler som Sonen, eksisterer et rom hvor de innerste drømmer eller de ubevisste ønsker går i oppfyllelse.
Vi blir så presentert for en såkalt Stalker hvis gebet innebærer å veilede mennesker inn og ut av dette nærmest hellige stedet - en profesjon like mye en velsignelse som et lodd i livet. Stalkerens datter er mutant, og det insinueres at hennes sykdom er som en direkte følge av farens stadige utflukter til Sonen. Dit skal han, på tross av hustruens protester, føre Forfatteren og Professoren. Begge fulle av moralske konflikter, og tilsynelatende parkert på en korsvei i livet. Som et kall skal Stalkeren tenne en gnist av håp i dem begge, på en ferd hvor selve reisen kanskje er målet, underforstått betydningen av det forlokkende rommet.

Ifølge Stalkeren er Sonen et gåtefullt og farlig sted; en slags levende ikke-materialisert sfære full av feller hvor, paradoksalt nok, kun de som er frarøvet alt håp levnes en sjanse til å overleve, og til syvende og sist få sine innerste ønsker innfridd. Dette er hans sanktuarium; en verden hvor naturkreftene angivelig har opphørt, hvor stillheten hersker, logikk utfordres og ens virkelighetsoppfatning sakte brytes ned – men, hvor konvergensen er total.
Sonen er kanskje en illusjon, muligens totalt betydningsløs i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet. Selv hevdet Tarkovskij at filmen er fri for allegorier, symbolikk og esoteriske budskap: "Sonen er en sone. Sonen er livet. En mann som forsøker å ta seg gjennom den vil enten lykkes eller mislykkes. Alt avhenger av egen selvrespekt og evnen til å skille mellom vesentlig og uvesentlig".

Filmen er stillferdig sjelegranskende, nærmest innadvendt i uttrykket, men allikevel langt fra avpersonalisert eller utilgjengelig. Som en konsekvens av Forfatterens og Professorens ukjente motiver for reisen, og ikke minst, mysteriet knyttet til det hemmelige rommets eksistens, følger intensiteten filmen på en lavmælt og subtil måte, og spenningen er fullt artikulert.
Gjennom drømmesekvenser, filosofiske og psykologiske vekslinger, sitater fra Det nye testamente, samt referanser til både Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij, panteismen og det telekinetiske, åpnes sinn for mildt sagt besværlige temaer i dette mesterverk.

Mange anser filmen som pessimistisk – mennesker utadtil fortapte i et samfunn som mest av alt ser ut til å være rammet av en ulykke av kjernefysisk karakter, hvor Forfatteren og Professoren kan leses som desillusjonerte representanter for dette moderne samfunnet, og Stalkeren som en reddende Messias.
Selve Sonen er ikke særlig bedre. Den brutale ironien i å finne håp blant evig forurensning, søppel, skrot, brukte sprøyter og knust glass, er tungt påfallende. Med fantastisk kamera/foto, er det dunkle og dystopiske samfunn vidunderlig gjengitt i sepia, sort/hvitt og i farver. Tarkovskijs maniske tanker omkring det holistiske, inviterer seeren til å se gjennom prismet fra flere kanter. Håpet ligger der - i underbevisstheten, blant svarene, blant gåtene. Sonen visker vekk grensene mellom objekt og subjekt, fantasi og virkelighet, Sonen gir slipp på gravitasjonen og fordufter langt utover det sanselige. Tarkovskij uttalte følgende: "Det moralske vakuum som forgifter den moderne verden, bare kan overvinnes av menneskelig kjærlighet".

Tarkovskij aspirerte vel aldri til betegnelsen folkekjær. Hans visuelle epos av en nøtt, som kanskje best kan sammenlignes med Kubricks "2001", og forøvrig hans egen "Solyaris", byr ikke på eksplosjoner, spjåk, billig frieri eller "smart" dialog jagende en forløsning i kjent Hollywood-stil. I all sin unike prakt befinner den seg, rent filmatisk, kanskje et sted mellom Ingmar Bergman, Robert Bresson, Luis Buñuel, Carl Theodor Dreyer og Kenji Mizoguchi. Dette er kunstfilm i syntese med det "tenkende jeg", hvor det grunnleggende handler om å se den store sammenhengen i den lille detaljen og den lille detaljen i den store sammenhengen. Om det å være et ydmykt menneske underlagt lover i et kosmos vi kanhende ikke rår over, på søken etter det harmonisk helhetlige. "Stalker" kan lede til dypere erkjennelse og bli en åndelig berikelse. Andrej Tarkovskij beviser hvorfor og hvordan film er kunst.
Personlig må jeg innrømme at første gang jeg så filmen, var den en liten skuffelse. Men Stalker begynte snart å forfølge meg - jeg drømte om den, den tvang seg frem fra erindringen, insisterte på å bli sett igjen. Og igjen. Slik har det blitt. Stalker er en unik opplevelse, en slags erfaring. Gjerne transcendental.

Som en kuriositet med bismak kan nevnes at Stalker har fått stempel som profetisk. Etter sigende er filmens inspirasjon hentet fra Majak-ulykken i det tidligere Sovjetunionen. I 1957 eksploderte en tank med radioaktivt avfall og eksponerte 272 000 mennesker i 217 nærliggende byer og bygder for stråling, og kjempemessige arealer ble fullstendig lagt øde. I "Stalker" kastes riktignok de estetiske lys over nedlagte fabrikker, avfall, ruiner og generell menneskelig ødeleggelse, men kulissene er dessverre av autentisk art. Deler av filminnspillingen foregikk blant annet ved Pirita-elven nær Tallin, hvor et kjernekraftverk dumpet store mengder gift og la et samfunn i grus. ”Sneen” som faller om sommeren er unektelig visuelt betagende - dog med uhyggelige undertoner - og den skummende elven med det spøkelsesaktige skjæret, tjener også som en underbyggende faktor til filmens "dommedagsstemning". Men dette er da altså ikke effekter fra filmselskapets trylleeske. Det er simpelthen kjemisk avfall. Flere medlemmer av filmteamet fikk umiddelbart alvorlige allergiske reaksjoner som dessverre endte i kreftrelatert død, og Tarkovskij led samme skjebne noen år senere. Ringen ble sluttet få år etter premiéren, da Tsjernobyl-katastrofen var et faktum. Som en slags honnør kalte arbeiderne som i ettertid tok seg av den ødelagte kjernekraftreaktoren seg for "Stalkers", og det øde området rundt reaktoren ble referert til som "Sonen".

God film!

Hvor er du, unge pike?

2010-12-05T21:04:00.005+01:00

Akk, vi må se det i øynene. Når det kommer til de unge pikene i litteraturen er utvalget heller beskjedent. De fins nok, men helst som objekt, fremmedelement sett i relasjon til det mannlige subjekt. Eller som ble fotografier, overeksponert av altfor megen maskulin sol. Når den engelske forfatterinnen Elizabeth Bowen skal beskrive en kvinne som står urørlig og venter, tyr hun til følgende sammenligning:
- Hun sto like ubevegelig og uttrykksløs som en ung pike i en roman skrevet av en mann.
- Akkja.
Men hva så med våre kvinnelige forfattere? Burde ikke det være en oppgave for dem - å skildre den unge piken innenfra? Hun har jo dog en viss interesse. Om ikke annet som gjenstand for så megen maskulin attrå og brunst. Men det er ikke så enkelt.
Nei, det er slett ikke så enkelt. - For det første er det unge piker, muligens en tanke mindre eksibisjonistiske når det gjelder det sjelelige, enn de unge menn, for å si det på en skånsom måte. Den samme unge pike som villig poserer for fotografen i diminutiv bikini, blir viktoriansk når det gjelder å eksponere sitt sjeleliv.
Hvorav enkelte skarpsindige unge menn slutter at hun ikke har noe. Men hvorfor skulle man ikke vise frem en vakker og lytefri kropp? At eldre og yngre kvinnelige forfattere ikke utleverer sin ungdom, eller iallfall ikke gjør det så hemningsløst som mange av sine mannlige kolleger, kan skyldes så mangt.
Ofte er det nok en viss, unnskyld, beskjedenhet; en fornemmelse av at det kan jo ikke ha almen interesse at jeg utleverer meg selv i alle detaljer - en tanke som ikke alltid faller de unge menn inn.
Men det kan jo også skyldes redsel for å havne i ungpikelitteraturen.
Selv en Rosamond Lehmann er blitt utsatt for det.

Et utdrag fra et essay (1957) skrevet av vår alles kjære Ebba Haslund.

Tarkovskij på en fredag

2010-11-26T18:04:00.002+01:00

Jeg bryter allerede det første bud - jeg har andre guder, mange. Filmatiske husguder som sådan. Tarkovskij er én av dem. Kjenner du ikke til hans filmer og kunst, bør du stille deg i skammekroken.

God helg, god uke - og ... vive la France!

Dagens filosofiske boktips

2010-11-24T19:23:00.001+01:00

Gabriel Marcel, den forhenværende franske (og kristne) eksistensfilosofiens grand old man, har med boken "Eksistens og erkjennelse. Betraktninger over det ontologiske mysterium" tatt sitt utgangspunkt i hvordan mennesket i vårt overmekaniserte samfunn blir redusert til noe "funksjonerende" - "verdiene blir uttømt i og med at de fyller sine forskjellige funksjoner i samfunnet".
Hans intrikate og tungleste, men høyst lesverdige essay er et vesentlig innlegg i den filosofiske debatt om menneskets situasjon, også den dag i dag (det ble skrevet i 1949). Marcels hovedtese er at menneskets frihet kun kan gjenerobres i det personlige forpliktende forhold til "det ontologiske" - til det egentlige værende som er eksistensens opphav og mål. Ergo: Den menneskelig frihet springer ut av det forpliktende forhold det har til Gud.
Litt mer om Gabriel Marcel finner du her.

Kontaminasjon

2010-11-22T19:42:00.006+01:00

Det er dessverre ikke så ofte man støter på uttrykket: "det høres som ..."; idag sier/skriver de fleste "det høres ut som ...".
Jeg prøver å unngå den varianten, altså sistnevnte uttrykk.
Det dreier seg om en såkalt kontaminasjon - krysning av beslektede uttrykk.
Her fra André Bjerkes essensielle bok "Dannet talesprog" (1966):

Det forekommer at en kontaminasjon blir så innarbeidet i munnslappe sprogvaner at den efterhvert får hevd, at den blir vanlig sprogbruk, eller "usus" som lingvisten kaller det. "Høres ut" er en slik kontaminasjon - dannet ved sammenblanding av "høres" og "ser ut". Dette "ut" har mening når det dreier seg om synsinntrykk: blikket oppfatter tingenes fasade, det som vender ut mot øyet. (Jfr. utseende, ytre skinn.) Men det blir meningsløst, overført på hørselen. En enda hesligere - og nesten like livsdyktig - kontaminasjon er "kjennes ut", helt analogt dannet av "kjennes" og "ser ut".

Vi sier og skriver jo: "det låter som, eller det lyder som" (ikke "det lyder/låter ut som"), så da klarer sikkert de fleste også: "det høres som en fabelaktig idé, o skjønne svane!".

På forhånd takk.

Chesterton på en fredag

2010-11-19T19:00:00.003+01:00

I dagens løp - takt og god tone

2010-11-19T10:37:00.005+01:00

Går man på gaten og ser at en annens klesdrakt er i uorden, gjør man vedkommende en tjeneste ved å gjøre oppmerksom på det. Man bør imidlertid helst være av samme kjønn - ellers kan hensikten av og til misforståes.
Stirr ikke på folk som er annerledes enn andre, slik at de ikke får lov til å glemme sitt handicap et eneste øyeblikk av dagen. Sett Dem selv i samme situasjon. Vær imidlertid hjelpsom når det trenges. Det er ingen skam å ha vanskelig for å komme av og på en trikk f.eks. Vær derfor ikke redd for å tilby Deres hjelp på en naturlig måte - uten å gjøre noe vesen av det.
Og blir De tilbakevist, er det ingen skade skjedd.
Det viktigste er jo, selv å være høflig, naturlig og hensynsfull mot andre. Småtingene i dagliglivet blir så meget lettere ved det. Og livet består jo av små ting, som i det lange løp - sten for sten - bygges sammen til et stort byggverk.
Høflighet begynner hjemme, og foreldre gjør sine barn dårlig tjeneste hvis de ikke lærer dem til å klare seg sosialt, også når det gjelder skikk og bruk og takt og tone - kort sagt ta hensyn til andre.
Et barn som ikke hilser, eller takker for seg, eller viser tilbørlig beskjedenhet, tar hensyn til eldre mennesker osv., vil ikke bli likt av andre. Og et barn mistrives hvis andre ikke liker det.
Eksemplet er den beste læremesterm og et barn som vokser opp i et miljø hvor det som en selvfølge tar hensyn til alle innen hjemmets lille samfunn, og hvor det kreves en viss form og en høflig omgangstone - selv i dagliglivets travelhet - vil ta med seg noe verdifullt ut i livet.
"Regler" for takt og tone kan ha et visst skjær av latterlighet hvis de misbrukes. Men det vil alltid være behov for en viss form tilpasset miljøet, tiden og situasjonen.

Fra boken "Takt og god tone ved små og store anledninger" (1961) av Sante, en bok som neppe vil komme på mote igjen med det første.

Leserpersonlighet - en test

2010-11-17T23:27:00.006+01:00

På gemyttlig oppfordring fra bloggeren Gjennom ordene.

1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?
Ja, bevares! Især bøker med taler, artikler, intervjuer og essays, men også utdrag av for eksempel dagbøker, filosofiske tekster, korte stubber av noen røverhistorier samt enkelte romaner. Alt som er forfattet av penneknekter med livsvisdom, galskap og blendende skriveferdigheter skal man lese om igjen.
Det er nærmest selvforklarende at visse bøker må leses flere ganger, nærmest pugges. Og det er min påstand at man bør lese (gjerne to og tolv ganger) det man umiddelbart ikke forstår eller evner å begripe. Selve forståelsen vil komme etterhvert når kunnskap bekreftes (eller avkreftes) av livets erfaring. Bøker modner og skaper mennesker.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?
I Amerika finnes det sikkert bokkirurger som injiserer et eller annet fiffig kjemisk oppkok inn i bokryggmargen på de smått sprukne lærinnbundne verker for å unngå naturlig slitasje, litterære rynker på fagspråket. Kanskje står disse bøkene i tempererte glassmontre alarmbeskyttet av lasersensorer? Av og til tas de kanskje frem av varsomme gummmihanskehender for stell og desinfisering (og en høyst nødvendig livsforlengende eliksirinjisering) før de atter settes tilbake på utstilling - men kun til beskuelse av bokens eier!
Ah, hva vet vel jeg? Selv nøyer jeg meg ihvertfall med å blåse spindelvev og inntørkede fluer av mine gulnede skatter når de plukkes ned fra hyllene.

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?
Lister, nei. Huskelapper bak ørene, ja.

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?
På tilfeldighetenes stier stamper, snubler, flanerer og traver jeg avgårde på min høye hest.

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?
Joda. Men ikke nødvendigvis som følge av en kollektiv slakt i massemediene (eller hos andre bokbloggere). Snarere tvert i mot, egentlig.
For å ta i bruk sti-metaforen nok en gang: Jeg trives nok aller best utenfor allfarvei i flere sammenhenger. Fører min vei til et opplyst, overbefolket sted hvor det gjevt snakkes om Knausgård, Coelho, selvhjelpsbøker à la Jan Thomas' sminketips eller andre litterære vinder man kan vende kappen etter, da tramper jeg heller gladelig i motvind og sur nedbør til buing og håning fra folkemassen.
Kall det trass. Kall meg en surpomp.
(PS - jeg tar heller ikke imot musikktips fra mennesker som insisterer på at Lady Gaga er revolusjonerende og/eller en slags dyp kunstmusikkprinsesse innen popgenren, eller generelle råd om god mat/viner fra en frityrglinsende joppejonas hvis ganes kulinariske høydepunkt ble nådd med en treretters fra Burger King.

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?
Spiser du opp maten når den fremkaller brekninger ...?

7) Hvor mye leser du hver dag?
Det avhenger av så meget, kan De skjønne. Noen ganger leser jeg ut en roman på 2-3 dager. Andre ganger tar det meg 2-3 uker. Snittet per dag vil jeg anta ligger på omtrent 11763 ord.

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?
Skjerpe meg? Jeg står da bestandig fritt til å legge om kursen etter mine preferanser hva angår genre, stil, lesehastighet, lesestillinger og hvaikke.
Dessuten vil jeg påstå at min konsentrasjon er ganske så skjerpet allerede. Men jeg er alltid åpen for nytt stoff som kan utvide eller berike min beksorte horisont.

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.
Absurd? Hah! Jeg kan intet annet enn lufte min hule, kalde latter!
Tidligere var jeg nok mest opptatt av selve handlingen. Nå er det definitivt språket. Et godt, pregnant språk bidrar til den nødvendige flyt i teksten/handlingen. Jeg liker ikke at det lugger for mye.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?
Jeg slapper av som en spent bue, jeg. Bestandig.

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?
Hm. Det viktigste instrument for nyansert hjernevirksomhet er oppøving i språklige formuleringer og et stort ordforråd. Bare tenk på vårt følelsesliv som tilføres distinksjoner og kulører når vi setter navn på følelsene. "Forstå viktigheten ved å snakke sammen" maner for eksempel ekteskapsrådgiverne. Hvordan lære å snakke? Les, for pokker! Les mye! Oppøving av evnen til å uttrykke seg (skriftlig og verbalt) er synonymt med evnen til å lære å tenke.
Vi har nok av momenter og stressfaktorer for ikke glemme alskens underholdningstilbud i våre liv som fungerer som gedigne bremseklosser på vår hjerneaktivitet. Å lese en bok krever disiplin og konsentrasjon.
Men kall det gjerne en flukt, eller en utflukt. Det lyder hyggeligere.
Det sies at den hemmelige nøkkel til åndelig liv er evnen til å forestille seg noe ved det leste ord. Det er en fin tanke. Jeg liker å tenke på all den kunnskap (og de mangfoldige historier) som bøkene rommer, og som kan endre oss mennesker - alt som formidles til oss kan smelte sammen til en livsholdning eller en personlighet.
Lesning for meg fungerer som et ledd preget av underholdning og hverdagseskapisme i en livslang dannelsesreise.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?
Nei, det tror jeg ikke. Preferanser og smak vil naturligvis endre seg gjennom livet -noe tar man med seg (også ubevisst), noe forkaster man (dessverre også ubevisst).
Men hvorfor i alle verden skal man skamme seg over noe man en gang har likt eller fremdeles liker?
Jeg håper og tror jeg vil fortsette å snike meg forbi de to kjeruber for å gå på daglig epleslang i Edens have og forsyne meg grådig av såvel friske, saftige epler, sure kart og råtten nedfallsfrukt fra Kunnskapens tre.

På bildet: Min fem måneder gamle datter og jeg studerer tekster av Kant.

Testen er forøvrig laget av den utmerkede blogger Norunn.

Bloggprisantydning

2010-11-16T20:36:00.010+01:00

Bevare meg vel! Den elskelige Dipsolitteraten har virkelig gått av skaftet; han har nettopp forært meg, den yppige rosabloggeren Sjeldnere enn rosa pip-piper, et sjokkrosa bloggdiplom i form av tre muffins med kirsebær på toppen!
Ja, her er det saktens noe muffens på gang, og man mer enn aner både svaner og burugler i den sagnomsuste mosen.
Dog. Man takker så ydmykt.
Takk, takk (naturligvis bukkes det også).

Og før stafettpinnen hives avgårde, det vil si videre til bloggere man verdsetter, skal det altså anbefales tre bøker. Så, hva med disse godbitene?

1. John Steinbeck: "Vår misnøyes vinter".
Steinbecks fortellergenius og skjebneskildringer (ofte av mennesker på skråplanet) er viden kjent. I denne romanen møter vi diskenspringeren Ethan, en rolig og tilsynelatende kjedelig familiemann i en enda roligere og kjedeligere by i New England.
Men det ulmer bak fasaden. Den slu Ethan planlegger den perfekte forbrytelse.
Uten å røpe for meget: Ethan (og hans barn - i en sidehistorie) tar i bruk utspekulerte metoder for å nå sine mål, og om straffen unngås, så vil den uunngåelige samvittigheten rette sitt granskende øye på dem.
Med humor og sjarme har Steinbeck skrevet en liten perle av en bok som omhandler makt, moral, ære og samfunnsposisjoner.
Og spør du meg, bør all god litteratur på et eller annet vis dreie seg om moral.

2. Nikolai Gogol: "Døde sjeler".
Kort fortalt: Handelsmannen (og lurendreieren) Tsjitsjikov ankommer til en russisk landsby i den hyggelige anledning for å kjøpe livegne som har omkommet siden forrige folketelling.
Dette er en humoristisk og smått absurd bok med religiøse intensjoner, den er generelt samfunnskritisk i formen, dialogen er merksnodig og latterfremkallende - og Gogol selv "så sin roman i analogi til Dantes Guddommelige komedie".
Fortellingen er storveis på mange måter, og språket er, som alltid med Gogol, sobert og klart - og derfor er det en fryd å spise "Døde sjeler" med øynene.

3. Graham Greene: "Slutten på leken".
Greene er blant favoritteggene i svaneredet, og denne mørke og spennende kjærlighetsromanen, kanskje hans aller beste og mest intense, inneholder det meste. Fra bokens omslag: "En av de merkeligste og vakreste kjærlighetsromaner som noen gang er skrevet".
Jeg tror virkelig det er sant.

De som herved får stafettpinnen i hodet, er som følger:
Lille søster, Epistler og Predikeren

Krøllete hus

2010-11-15T21:17:00.005+01:00

Her står det halvgamle krøllete huset og skjener med keramikk i alle vinduene. Moderniteten har fått has på nesten hele Tønsberg, men Graabrødregaten holder stand.
Her er boerkrigen ennå ikke begynt. Innenfor porten står to tilårskomne sykler og omfavner hverandre med frost i ekene. Og innenfor der igjen står Eva Bødtker Næss, med fjeset fullt av streker som nesten er kommet helt frem. Smilet hennes smitter og varmer som solskinnsvær. Det er sånn det er.
Hun knirker vei oppover trappen til kjøkkenet, hvor Odd Børretzen sjenert står med ryggen til i olabukser og grå ullgenser. Så lang og tynn at han nesten kan gå gjennom brevsprekken når han skal inn og ut.

Slik er åpningen av et intervju Niels Chr. Geelmuyden har gjort med Odd Børretzen for bladet Kapital. Jeg liker den svært godt, og det gjorde visst Odd Børretzen også. Faktisk så godt at han samtykket til en samtalebok, "På gyngende grunn - samtaler med Odd Børretzen" (2005). Han var nemlig noe skeptisk til Geelmuydens kjente sjofle stil og de berømmelige harseleringer med hans "ofre".
Men boken er lun, varm, underfundig og tankevekkende - og ikke minst velskrevet.
Selve historien eller handlingen i boken, hvis man kan tillate seg å kalle den det, duver frem på en bedagelig måte; det hviler nærmest en trygghet og ro over disse samtalene som vokser seg frem side for side.

Og når de to reflekterte herrer - den ene en ydmyk og melankolsk skeptiker: "Du må huske på at jeg er et helt alminnelig menneske. Jeg er ikke noen Arne Næss. Jeg er ikke noen klok person med gjennomtenkte holdninger og tanker", og den andre, vel han forteller det best selv: "Jeg har gradvis blitt mindre sjofel, eller sjofel på en mer hensynsfull måte", med samlet skråblikk betrakter livet og verden, blir resultatet simpelthen "en uforutsigbar og morsom bok, full av springende refleksjoner omkring hva det vil si å være menneske".

Ord

2010-09-13T18:36:00.005+02:00

Klare tanker og dype følelser. Alt kan avhenge av det ene riktige ord.
Hver tapt nyanse, hvert oversett eller forbudt ord er derfor verdt å kjempe for.
Riksmålet er vår kulturs viktigste skanse.

- Unn Bendeke,
universitetslektor, oversetter.

Godt sprog må være klart og presist (men gi rom for anelser); normbevisst (men med sans for avvik når effekten krever det); nyansert (men aldri overlesset og oppstyltet); klangfullt i lyd og rytme (men aldri gli ut i klingklang).
Stil betyr alt, men den må komme innenfra, avpasset emne og genre. Det er vanskelig.
Men ingenting kan overgå den glede det gir når det av og til lykkes!

- Lars Roar Langslet
journalist, forfatter.

Henrik Groth

2010-08-29T12:37:00.005+02:00

Ingenting er farligere enn å sperre for det umiddelbare inntrykk - vi taler her først og fremst om kunst. Like skuffende er det når det umiddelbare inntrykk blir mottatt, for derefter å bli underslått eller desavouert av den kritiske intelligens.
Det har alltid undret meg at man ikke har anstillet betraktninger om dette. De ville føre til den sørglige konklusjon, at de som profesjonelt vurderer og formidler former for kunst og skjønnhet til almenheten, ikke forstår å bevare det spontane inntrykk intakt. Når vi leser kommentarer og kritikk virker det ofte kunstig fordreiet, som om kritikerene ikke hadde sett eller opplevd det samme som jeg.

Jeg hører selv til de få som - ikke uten anstrengelse - har tviholdt på min uvitenhet. Især har jeg unngått enhver faglig spesialisering, som om det gjaldt å forsvare min dyrebare, åndelige mødom mot alle besser-wissere. Heller da legge seg åpen for frie assosiasjoner fra fjerne og fremmede, men befruktende kunnskapsområder. Det finnes estetiske veiledere som forener opplevelse med begrunnet kritikk. De er sjeldne fugler.

Et lite utdrag fra essayet "Om å forstå seg på noe" av Henrik Groth.
Litt underlig er det at ikke flere nevner den glimrende (og provoserende) artikkel- og essayforfatter(han var først og fremst forlegger og politiker) Henrik Groth (1903 - 1983).
Han skrev vittig, ofte med en ertende, småinfam og selvironisk tone. Men tekstene preges først og fremst av at de var reflekterte, intelligent skrevet.
Men hør ikke på meg - les heller hva disse hadde å si om den godeste Groth:

"Norges morsomste melankoliker ... han er visere enn de fleste".
- Bjørn Kolstad, Morgenavisen.

"Han er jo morsom. Altså "en moromann" og ferdig med ham - det var bare et underholdende gys: Bø! For ingen skriver da vel så lekende om det som kaller på tårene? Jo, Henrik Groth gjør det. Slik er hans form - over noen bekymrende vyer inn i det kommende, et alvor på håpløshetens grense. Om nødvendig, får en lese ham to ganger - nyte ham den første og rystes inn i sin sjel den andre ... Farligere utfordrer ingen oss her på berget".
- Hallvard Rieber-Mohn, Arbeiderbladet.

"Groth har rett, han bør henges".
- Per Thomsen, Stavanger Aftenblad.

Store Norske Leksikon har en informativ artikkel om Henrik Groth her.
Nå har De intet annet valg, enn å lese ham fra perm til perm.
Om igjen og om igjen.

Fra "Livets lenker"

2010-08-20T08:55:00.006+02:00

"Hvis troen er vakker, så spiller det ikke noen større rolle at den ikke er så sannferdig. Det er å forlange temmelig meget at allting skal tiltale både ens fornuft og ens estetiske oppfatning. Jeg ville at Betty skulle bli romersk-katolsk, men hun er protestant av alle krefter. Religionen er jo avhengig av ens lynne. En er i stand til å tro på hva som helst når en først er religiøst anlagt, og hvis en ikke er det, vokser en fra religionen. Kanskje religionen er den beste morallæren. Den er vel akkurat som de stoffene dere leger lager medisin av: hver for seg spiller de vel ingen rolle og gjør ingen nytte, men blandet sammen virker de på hverandre og blir fin medisin. En har nytte av moralen fordi den er bundet sammen med religionen. Når en ikke lenger tror på religionen, har en moralen igjen. Et menneske har større sjanser til å bli et godt menneske av å lære om Guds kjærlighet, enn av å lese Herbert Spencer."

Den snurrige fritenkeren, reklamemannen og bohemen Thorpe Athelny til Philip Carey under deres "bli bedre kjent"-middag.

Somerset Maugham igjen

2010-08-18T19:23:00.000+02:00

Jeg er i gang med annet bind av William Somerset Maughams "Livets lenker" (Of Human Bondage - 1915). Igjen. Det begynner å bli noen år siden sist jeg leste denne herlige, selvbiografiske og smått episke oppvekstromanen. Den tåler sannelig å bli lest igjen.

Men denne gangen griper den meg langt kraftigere og dypere enn forrige gang; jeg leser den med saltvann i øyekroken, nupper på huden og et sug i magen. Det gjør nesten fysisk vondt å lese om Philips mislykkede kjærlighetsliv og hvordan han nærmest masochistisk velger å fornedre seg selv. Hans ensomhet, hans annerledeshet (blant annet som følge av hans lyte) og hans brennende begjær etter bekreftelse og omsorg er alt sammen smertefullt å lese. Kanskje blir man bløtere om hjertet med årene? Men naturligvis, med ens egen livserfaring vokser ord og meninger, budskapet når frem og selve historien får mer tyngde, større innhold.
Gjenkjennelsesfaktoren spiller naturligvis en vesentlig rolle, og personlig har jeg et betydelig større utbytte av boken nå enn sist gang jeg leste den.

Det var "Skillingen og drømmen" (The Moon and Sixpence - 1919) av Somerset Maugham som fikk meg til å ville lese om igjen "Livets lenker" - det som godt kan kalles hans fullendte mesterverk. Etter fire dagers intens lesning (fire dager lyder kanskje ikke intenst nok for leseløver med stamina som selveste dyrenes konge, men for en travel småbarnsfar med ellers nok å gjøre, kaller jeg det intenst nok) av denne boken, fikk jeg altså lyst til atter å gi meg i kast med ovennevnte roman.

De to bøkene har forøvrig flere fellesnevnere. Det kretses i stor grad omkring temaet kunst og kunstnerrollen, og moral, plikter, selvrespekt (og tapet av den) belyses grundig. Det foregår samt en slags identitetsjakt i dem begge, og den lunefulle kjærlighets mange feller ("det følger bare sorger og ubehageligheter med kjærligheten") kommer man sjelden utenom i Maughams bøker.
Det hele skildret av en sann skrivekunstner med utpreget sans for mennesker med minst ett ben i rennestenen.

For å ta i bruk en loslitt frase: Jeg klarte ikke legge fra meg "Skillingen og drømmen". Og jeg klarer knapt å legge bort "Livets lenker."
I undertegnedes mentale arkiv ligger nemlig Somerset Maugham - denne utmerkede forfatter som gjerne omtalte seg (noe ironisk) som "en av verdens fremste annenrangs forfattere" - pent og aldeles pyntelig i folderen tydelig merket "favorittforfattere".

William Somerset Maugham skriver lettfattelig, men uhyre elegant. Kanskje sofistikert. Som det står å lese i Store norske leksikon: "en fengslende forteller, en prosaens mester." Maughams sikre penn er sjarmerende vittig. Han var en stor stilist, men kanskje først og fremst en drivende dyktig historieforteller. Dessuten, han lodder dypt i den menneskelige psyke. Hans skildringer av ulykksalig kjærlighet er som nevnt mildt sagt oppskakende. Men særlig hans evner til å "avsløre" mennesket og dets handlinger og utsagn er gjort på fremragende vis. Tidvis er han vel melankolsk og pessimistdyster. Ved å rive ned fasader og se bak menneskets mange masker, viser S. Maugham hvor nakne, sårbare, kyniske, utspekulerte og patetiske vi mennesker noen ganger er. Litterært og psykologisk sett utføres det på en så enkel, men både elegant og brysk måte at man som leser nærmest rødmer i godstolen.
Samtidig bygges jo opp en form for sympati og medlidenhet med rollefigurer (og forfatter). Men igjen, meget beror på gjenkjennelsesfaktoren.

"Skillingen og drømmen" er basert på maleren Paul Gauguins liv. Den handler om aksjemegleren Charles Strickland som lever et godt og trygt liv med kone og barn i London. Med ett bryter han uventet opp tilværelsens røtter, og rømmer til Paris. Han er som besatt på å bli maler. Fortelleren, eller forfatteren, blir nærmest sendt avgårde av Stricklands kone for å finne rømlingen.
Men Strickland er som forvandlet. Ingen samvittighetskvaler å spore, ingen sympati eller empati for hverken den gråtende kone eller omverdenen. Han er omsider ifølge seg selv "et fullstendig fritt menneske" - eller ifølge forfatteren, "nesten avsjelet." Hva er rett, hva er galt? I denne "interessekonflikten" ligger bokens essens.
Fortelleren føler seg merkelig fascinert av dette "umenneskelige" mennesket, samtidig som han avskyr ham og alle hans egoistiske handlinger. Naturligvis streifes fortelleren av misunnelse over at noen kan oppføre seg så umoralsk. Dessuten kan han jo ikke male! Strickland derimot er på søken, nådeløst innstilt på finne "noe". Han ofrer bokstavelig talt alt i jakten på den fullkomne kunstneriske sannhet. Er det skyggen av "overmennesket" vi aner, er han bare en eventyrlysten og rebelsk herre med en snedig plan, eller er han simpelthen bare en god, gammeldags drittsekk?

Men når hans malerier senere blir ansett som revolusjonære mesterverk og kunstneren nærmest genierklæres, kaster det et besynderlig mørkt lys over historien.
Bokens eiendommelige slutt, stemningen, det hele, sitter igjen som mesterlig malt på mine netthinner.

Noen sitater om boken

2010-08-14T10:24:00.004+02:00

Bøker har fortrinn sammenlignet med mennesker. De setter tanker i bevegelse, noe mennesker sjelden gjør. Og de tier når man ikke spør dem.
- Georg Brandes

Et hus uten bøker er som et legeme uten sjel.
- Marcus Tullius Cicero

Det virker som om noen bøker er skrevet, ikke for at man skal lære noe av dem, men for at man skal få greie på at forfatteren har visst noe.
- Johann Wolfgang von Goethe

Gud forby at folk leser bøkene våre bare for å finne de saftige passasjene!
- Graham Greene

Det finnes hverken moralske eller umoralske bøker. Bøker er godt eller dårlig skrevet, det er det hele.
- Oscar Wilde

En bok som ikke fortjener å leses to ganger, fortjener heller ikke at man leser den første gang.
- Karl Julius Weber

Ikke alle bøker er så kjedelige som leserne deres.
- Henry David Thoreau

Det er ganske pussig å legge merke til at de fleste dagbøker er skrevet om natten.
- Robert Storm Petersen

Jo flere tankestreker det er i en bok, desto færre tanker.
- Arthur Schopenhauer.

Bøker er en tvilsom handelsvare. De trykkes av folk som ikke forstår dem, selges av folk som ikke forstår dem, bindes inn, leses og kritiseres av folk som ikke forstår dem. Og til alt overmål: de er noen ganger skrevet av folk som ikke forstår noen ting.
- Yosef Lichtenbaum

Man må kreve av en bok, som fortjener dette navnet, at den forandrer leseren. Etter å ha lest den er man ikke lenger den samme.
- Ernst Jünger

Bøkenes mangfold gjør oss uvitende.
- Francois de Voltaire

Også dårlige bøker har sin gode side: den siste.
- John Osborne

Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmands lige.
- Henrik Wergeland

Til verdens truede arter, som pandaen, blåhvalen, de danske ølkuskene og den bengalske tigeren, kan man nå regne boken.
- Henrik Wivel

Turist i kirken.

2010-08-08T19:41:00.003+02:00

"En turist i en kirke er dummere enn en spurv i tranedans. Han er ikke til, han er av-jeg'et. Likevel synlig som en soldat i fiendeland. Med undring har man sett andre i samme situasjon, men altså tydeligvis ikke likesinnede, skride uanfektet rundt blant mennesker som dyrker sinde gudelige gjøremål som en pause i forretningene. De har krav på å ha det for seg selv."

- Johan Collett Müller Borgen.
(bilde: snl.no)

Sex i litteraturen?

2010-08-07T21:18:00.003+02:00

Det skrives for lite om sex i moderne litteratur. Dette var en overskrift man kunne lese forleden dag. Saken finner du her

Nyhetsartikkelen med stenk av erigert sommeragurk kunne fortelle at Andrew Motion, juryleder for Booker-prisen i Storbritannia, synes det er for lite sex i den engelske samtidslitteraturen.
Selv har jeg (dessverre) ikke befattet meg mye med den erotiske litteraturen, hverken den klassiske eller kontemporære. At det har forekommet sex i en del bøker jeg har lest er nå så (tenker da både på f.eks. Henry Miller og voldspornoen i Marquis de Sades bøker). Men jeg kan ikke nevne mer enn et par-tre såkalte "erotiske mesterverk" sånn i forbifarten.
For finnes det egentlig? Jo, mange mener det.

Ifølge norsk lov har alle rett til å ha sin mening, men ikke nødvendigvis rett til å beskrive den. Dette er en lovgivning bygget på erkjennelsen av at det finnes noe sublimt.
Hva gjelder det seksuelt anliggende i litteraturen kan man (historisk) ut i fra et moralsk synspunkt, muligens kunne dra et skille mellom forfatteren og dikteren - hvor dikteren, den store poet, er den som skaper selve kunstverket, det kvalitetsmessige. De gjengse skribenter og forfattere bruker ofte sex som et kynisk og kalkulerende virkemiddel, omtrent slik mediene bruker ordet "sex" o.l. for å sjokkere/selge. Nærmest som løsrevne ting man behandler isolert.
En ganske utbredt oppfatning blant litteraturvitere er at de virkelig store kunstnere kjenner det sublime, og følgende har blitt skjenket friheten til nettopp å sublimere. Dikteren beskriver ikke selve akten inngående og grafisk; derimot skildrer han kjærligheten. Han sublimerer.

Sex er gjerne en stor og viktig del av et menneskes liv. Det faller seg naturlig å ville beskrive en aldri så liten tiurlek på sengekanten. Samtidig kan man godt minnes Hallvard Rieber-Mohns ord: "Hvorfor skrives det aldri en bok om vennskap? Det skrives så meget om kjærlighet, sex, hat, vold, likegyldighet. Men boken om vennskap savner jeg." Jo, jeg kan nikke samtykkende. Dog tror jeg det er plass til både kjærlighet, krim, vennskap, oppvekstskildringer og sex i litteraturen (og det tror jeg nok Rieber-Mohn mente også).
Men nå - paradoksalt nok i vårt sexfikserte samfunn - vegrer altså forfatterne seg for å beskrive den O'hellige hyrdestund. Og tilsynelatende også den mer lettvinte "bare en kjapp en". Ifølge artikkelen er temaet sex blitt erstattet med dop. Om det kan man jo gjøre seg mange tanker.

Noen sa en gang at vitenskapen har tatt diktningen og poesien ut av måneskinnet. Har så massemediene tatt kverken på sexen? Blir den såkalte sublimeringen noe for stort, for svevende, eller simpelthen utdatert for dagens lesende publikum? Og blir rene sexskildringer ofte platte, klisjéfylte og for vulgære for den jevne leser? (Den høyverdige sublimering kan vel også bli like klisjébetont?).
Er vi mette? For vi er da vel ikke blyge? Og har seksuelle skildringer lav status i de skrivende og lesende miljøer? Unngår forfattere som ønsker å bli oppfattet som seriøse temaet sex?

Koker simpelthen alt ned til kvalitet?

Ord for dagen

2010-08-06T19:25:00.004+02:00

"Landstrykeren har det til felles med kunstneren, og kanskje med gentlemannen, at han ikke tilhører noen klasse. Han lar seg ikke forbløffe hverken av fantens usjenerthet eller av fyrstens etikette."

Fra boken "Skillingen og drømmen" av W. Somerset Maugham.

Og meget har endret seg ...?

2010-08-01T13:25:00.004+02:00

Når man sier om en dikter at nå har han endelig slått igjennom, så betyr det meget ofte at nå er han endelig avvæpnet og uskadeliggjort. Men det er kanskje tross alt ennå ikke lykkes helt å tilsløre tendensen i hans verker. Da settes reaksjonens siste legion inn. Da - når dikteren selges i store oppslag og de konservative avisene "anerkjenner" ham - da er det at filologene styrter til! Når de har gjort sitt arbeid er det smått bevendt med den opprørske dikter. Da er han blitt klassiker.
Da står han der i praktbind og samlet utgave og kan ha det så godt. Litteraturhistorien har slukt ham, han er blitt et forelesningstema, man kan ta doktorgraden på ham, og kommentarstøvet faller tett og jevnt som et stille snevær over hans verk. - Den tid er nær da de store fester til hans ære kan begynne å rulle.
Ved å kanonisere opprøreren har reaksjonen lammet ham, knekket hans slagkraft, brutt spissen av hans aksjon, stanset ham i hans arbeid, nettopp som det skulle bære sine rikeste frukter. Og nå kommer vi til det mest groteske punkt, den fineste ironiske vendingen i denne utviklings forløp. For nå opplever man at den samme reaksjonære opinionen, den samme pressen, de samme kritikerne, som ved sin dyrkelse, sin giftige hyldest, har stanset dikteren på halvveien, bruker ham i kampen mot yngre forfattere, som ikke skriver som det sømmer seg.

- Helge Krog (et lite utsnitt av 1. del av "Dikting og moral", Meninger om mange ting, 1933.

Stemningsrapport

2010-07-25T13:14:00.005+02:00

Når varmen blir så intens at man noe motvillig lar tankene kretse omkring kremasjon og djevelens bakerovn, er det godt å trekke seg tilbake på et lunt sted.
Her ved steinbordet i hagen liker jeg å sitte. Det er skyggefullt - i alle fall på denne tiden av døgnet - pent, og det gir meg en indre ro bare å være her. På alle mulige måter kjennes det svært behagelig som man kan skjønne.
Man lesker strupen med litt vann, spiser svett sjokolade, kaster bollebiter til fuglene, knipser maur av tærne, leser en bok - for øyeblikket "Niels Klims reise til den underjordiske verden" av Ludwig Freÿherr von Holberg - og grubler over stort og lite i tilværelsen. Harmonien ligger i det helt enkle, og man kjenner en glede bare ved å være til.
Selv om jeg er et typisk høstmenneske, er jammen sommeren deilig også!
Ha en fin dag.

Littérature engagée

2010-07-24T10:59:00.009+02:00

"Jeg gir blaffen i om Dostojevskij var engasjert eller ikke, jeg blåser i hvilke merkelapper man måtte finne på å sette på litteraturen. Det som teller er situasjonen og personene. Ivan, nihilisten, interesser meg, hans avskyelige og snedige måte å snike seg unna moraliteten på, interesser meg. Jeg slåss med Ivan."

Slik svarte altså monsieur Albert Camus da en av ungdommene han holdt forelesning for spurte ham "om han tenker på sine verker som littérature engagée?"
Dette på et tidspunkt hvor den godeste eksistensfilosofiske forfatter var meget opptatt av Dostojevskijs Ivan-skikkelse.

God litteratur, stor kunst, gir oss innblikk i andre menneskers liv og sinn, altså utover det rent underholdningsmessige - eskapismen og det flyktige. Gjennom deres etiske og moralske valg og konflikter, utvider den oss følelses- og tankemessig; vårt sjelsliv og begrepsapparat løftes, forfines kanhende.
Men kan selv den største litteratur gi oss alt, som et substitutt for manglende erfaring og kontakt med realitetene? Eller er det bare selve livet som kan gi oss det? Og bør vi være opptatt av forfatternes engasjement, såvel som intensjoner, hensikter og deres moralfilosofi?

Sett gjennom gullbriller

2010-07-22T09:02:00.008+02:00

Kjærlighet sa: Du skal gi menneskene en nøkkel, slik at de kan åpne språkenes dør og du skal gi dem en billedbok så de kan se hele verden. Du skal fortelle dem at verden er en skole.
Språkenes dør er lukket igjen slik som da Babelstårnet raste sammen og menneskene begynte å tale forskjellige språk, lukket igjen siden Kristi Himmelfartsdag da apostlene falt til jorden i drakter av farget lys og alle forsto hva de hvitkledde mennene sa - siden pinsen da ildtungene kom. Du skal gi dem Portum linguarum reserata - språkenes åpne dør og du skal gi dem Orbis Pictus, hele verden i bilder.

Maleren, tegneren, grafikeren, bokkunstneren og lærerinnen Anne-Lise Knoff har, slik jeg har forstått, kun utgitt én bok: "Sett gjennom gullbriller" (1977).
Den er til gjengjeld et lite funn. Som hennes nyanserte bilder med flerfoldige spennende detaljer er denne samlingen med drømmeaktig, religiøs, poetisk prosa proppfull av symbolikk og små kunstneriske avstikkere så å si. Dog oppleves den aldri sprikende. Knoffs penn svinges like elegant som malerpenselen, man må bare vende seg til hennes egenartede stil.
Boken er smått surrealistisk i fasongen; en slags blanding av enkle eventyr og oppslagsverk for europeisk åndhistorie, stadig skiftende og kanhende litt usammenhengende og vanskelig å følge. Men den røde tråden snor seg godt synlig gjennom "de viktigste nedslagene i menneskehetens pedagogiske historie", og fungerer således som bokens bærende ryggrad.
En annerledes og flott bok for dem som interesser seg for pedagogikk, religion og europeisk kunst- og kulturhistorie.

Kjære Død

2010-07-21T18:04:00.005+02:00

- ta meg varsomt når du kommer, plukk meg som en liten blomst.
Lei meg ut av døren, utover markene og ned til den dype, mørke hulen din. Sett meg i en av krukkene der nede, på en av de lange hyllene, gjerne ved siden av mor og far og de gamle vennene mine, som også har forlatt husene sine nå, og skoene og frakkene og kaffekoppene - og søkt bolig nede i dypet hos deg.
Vær snill: gi meg en aldri så liten rørkikkert slik at jeg kan kikke opp på verden med den av og til - jeg vil så gjerne se om det er fart på kålen og om fuglene fremdeles kan fly.
Ta meg vakkert, Død - pust mildt på øynene mine, smil det lange, skakke smilet ditt. Jeg følger deg ut i mørket, ut i nattens siste måneskinn - forbi kålen og robåten nede på vika. Jeg vil gjerne stanse et lite øyeblikk og kanskje si: der nede ligger robåten min, Død. Den har jeg rodd mye i, og så har jeg fisket mange fisk. Godt, Arild, sier Død. Nå skal du ikke ro mer. Nå skal fiskene få fred for dine kroker. Men du har kanskje en robåt der nede, Død? Tja, sier Død og smiler det lange, skakke smilet sitt.
Ta meg mykt, Død - løft meg som en liten fugl noen løfter fra sitt myke rede. La meg få si adjø til tøflene før jeg går, til skrivemaskinen og paraplyen i stativet, til sykkelen utenfor, og klokken som tikker ut sine siste harde slag. Du står der ute, høy og mørk - mens smilet ditt stadig er det samme: mykt og hemmelig skakt. Så bøyer du deg verdig og sier: Din tid er forbi, Arild. Denne vei.
Så går vi sammen ut i mørket, ut i den kalde desembernatten mens nordlyset trekker blekhvite lakenstrimler over himmelen og et noe fortumlet liv er forbi ...

- Arild Nyquist.

Denne teksten, som er hentet fra samlingen "Kollvikabrev" (1978), fortsetter å gripe meg med sin enkle, naivistiske tilnærming til livet og døden. Ordene er lette og lekne, men etter å ha lest dette lille epistelbrevet, kribler det vedmodig godt i kroppen. Det gjør det hver eneste gang.
For slik er det, nemlig. Døden er prisen for livet.

En lettbent utfordring

2010-07-20T10:16:00.004+02:00

Den godeste Geir Isaxen har prøvd å lokke undertegnede frem fra sin mørke hule med en aldri så liten utfordring. Banket forsiktig på gjorde han, ventet tålmodig, og kastet så sin fineste silkehanske midt i mitt søvnige tryne da jeg stakk det ut i dagslyset.
Allikevel. Jeg skal svare så galant jeg bare makter, som en høflig gest mot en duellkåt medblogger.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

For tiden befinner jeg meg i den mannlige ammetåken - nedsyltet i gulp, nedslitte ørepropper evig hvilende mot sneglehuset, tynnslitte nerver og hvor innholdsdeklarasjonen på morsmelkerstatningspakken utgjør sommerlektyren.
Korrekt. Famileforøkelse. Vår lille familie på tre har blitt til fire. Hvilket forklarer noe av grunnen til at blogginnleggene har blitt like sjeldne som det er gode programmer på sommerfjernsynet.
Dog, fullt så gæernt er'e ikke! Akkurat nå leser jeg vekselvis "Sett gjennom gullbriller" av Anne-Lise Knoff og "Noveller" av Leo Tolstoj. Siste roman jeg pløyet gjennom (for omlag to uker siden) var "Vår misnøyes vinter" av John Steinbeck - kanskje en ubetydelig blekkflekk i verdenslitteraturen, men jeg elsket den, simpelthen!

Hvor liker du best å lese?

Vi har akkurat flyttet inn i nytt hus (enda en årsak til de store tidsgapene mellom blogginleggene), og nå har jeg ordnet meg med lesekrok i spisestuen/biblioteket. Under gamle, franske filmplakater halvligger jeg i en god stol av typen gammeldags stressless, og leser der min smusslitteratur og husmorporno mens jeg nipper til årgangswhisky. Her får den beduggede lesehest beite betenkt i fred!

Hvilken bok skulle du ønske kunne bli filmatisert?

"Brodecks rapport" av Philippe Claudel og "Kritikk av den rene fornuft" av Immanuel Kant.

Hva er favorittboken din?

Samtlige av Odd Eidems flanerier, "Essays-serien" av Montaigne og ... ja, det er så mange, så mange.

Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke?

Å ja! Flere bøker av Steinbeck, Graham Greene, "Islands klokke" av Laxness, Isaac Singers "Fiender -en kjærlighetshistorie", "Kjærlighet i Santa Croce" av Vasco Pratolini" og en rekke andre.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Jeg lar innleggets bilde tale for seg. Men én favoritt? Det er like mange pene bokomslag som det er lekre kvinneben på denne kloden, men det er ikke bestandig et samsvar med utvortes og innvortes.

Skal jeg så sende utfordringen videre? Svar den som føler seg kallet!

Seriemonogami

2010-04-09T10:58:00.005+02:00

En skikkelig bibliotekkunde er som en elsker. For ham finnes det bare én bok, nemlig den han vil lese nå; og mens han fremdeles er på leting, tenker han ikke på mengden, men på den ene boken som venter på ham et eller annet sted. I alle fall har han en tilbøyelighet til seriemonogami, og hver bok er en ledsager i denne leseprosessen.

- Dietrich Schwanitz.

Livets begrensning

2010-04-08T13:27:00.005+02:00

Bevisstheten om at livet er begrenset gir en ubegrenset verdi til hvert enkelt øyeblikk.

- Epikur

Boller i ovnen.

2010-04-06T11:59:00.005+02:00

Niels Chr. Geelmuyden er en stor stilist og en vittig mann. Og vittige mennesker har ofte et stort alvor i seg. Jeg lar denne teksten tale for seg. Bon Appétit!

Jeg vet det lyder både middelaldersk og gammeltestamentelig. Jeg vet også at jeg som mann ikke burde ha lov til å inneha noen mening om fenomenet. På alle mulige måter er jeg inneforstått med at mitt synspunkt er fundamentalistisk, kvinnefiendtlig og utidsmessig. Likevel synes jeg det er galt av norske leger å avlive enogfemti småbarn hver dag ved våre sykehus. Ved stilltiende å akseptere utryddelse av ti skoleklasser ukentlig har vi her i landet faktisk en høyere barnedødelighet enn man har i Etiopia. Forskjellen består i at vår dødelighet har ord på seg for å være selvvalgt. Noe som selvfølgelig gjør den vesentlig mer tragisk.

Allerede nå fornemmer jeg at mange lesere skummer av raseri over min bruk av begreper som "avlive", "småbarn" og "utryddelse". Jeg kunne som talløse mannfolk før meg isteden velge å betrakte det ufødte barn som "en bolle i ovnen". Spørsmålet er om leseren i så fall ville bli vesentlig mer fornøyd med meg og min menneskelighet. Jeg kan vanskelig skjønne annet enn at det ville være kvinnfrigjørende å forklare oss pungdyr en gang for alle at graviditet ikke handler om et alminnelig bakverk som står til heving. Det bisarre er imidlertid at norske helsearbeidere fyller søppelsekk på søppelsekk med halvstekte mennesker, samtidig som sterke krefter i samfunnet forsøker å innbilde oss alle at mannens grep om livet er blitt mindre.

Det står for meg som helt ubegripelig at moderne kvinner er i stand til å oppleve abortloven som frigjørende. I mine øyne forholder det seg slik at loven imøtekommer alle mannens urgamle ønsker om å unnslippe ethvert forpliktende ansvar. Ved at avgjørelsen legalt er overgitt kvinnen, er mannen kvitt sin svarteper. Skylden og ansvaret er det kvinnen som må bære. Det var hun som valgte. Mannen går fri. Man kan meget vel mene at mannen ikke burde føle det slik. Men moralsk har mannfolk vært på rømmen siden Adams tid. I tyve absurde år har opplyste kvinner demonstrert gatelangs i favør av mannssamfunnets drømmeordning. Så mannsdominert er vårt samfunn at ingen lovendring blir vedtatt hvis ikke menn har direkte fordel av den. Som kvinnegrupper utenlands i tiltagende grad har fått øynene opp for, er det fullt mulig å betrakte selvbestemt abort som en avansert form for kvinnemishandling.

Hva er det man ser hvis man barberer bort alle paroler og gjør seg til en flue på klinikkveggen? I de fleste tilfeller ser man en velhavende mannlig lege med enebolig, ektefelle og tre barn idet han omsorgsfullt fjerner det ufødte barnet til en fattig, ugift og barnløs kvinne. Så forkvaklet av materialisme og tingliggjøring er vi blitt at vi tror omsorgsevne er knyttet til reallønn og boareal. Det til tross for at vi alle av mer eller mindre personlig erfaring vet hvor omsorgsløst rike mennesker kan opptre. Så som legen. Ikke tar han kvinnen alvorlig som mor. Ikke tar han fosteret alvorlig som menneske. Og ikke tar han heller seg selv alvorlig som lege. Noe av det eneste som tas alvorlig er fars ønske om å unnslippe ansvaret og kapitalismens ønske om å beholde en lavtlønnet, stabil kvinnelig arbeidsstyrke.

Jeg kan ikke for at jeg synes det oser av menneskeforakt. Hadde legen tatt kvinnen alvorlig som mor, ville han bladd frem noen tusenlapper fremfor å klargjøre vakuumpumpen. Hadde samfunnet tatt seg selv alvorlig som verdifellesskap, ville man i utgangspunktet aldri foreskrevet død som løsning på et sosialt problem. Det virkelig bestialske består i at utdeling av død er en meget rimelig helsetjeneste. Så billig at gjerrigslekten ikke finner den ringeste grunn til å protestere. Formodentlig er jeg både bakstreversk og fascistoid, men jeg tror ikke at man kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Etter mitt selsomme skjønn spiller det ingen rolle om graderingen skjer på basis av rase, kjønn eller utviklingstrinn. I praksis har Stortinget vedtatt at hele menneskeslekten er kassabel. Nå fjernes én av tre, men intet er til hinder for å fjerne alle tre.

Det råder ingen tvil om at jeg er akterutseilt. Men all den tid man anser et menneske for dødt i det øyeblikk hjertet stanser, synes jeg det virker logisk å regne et menneske som levende i det øyeblikk hjertet slår sitt første slag. Det inntreffer som regel i fjortende dag i svangerskapet. Hva er alternativet? blir det spurt. Jeg synes det er et snodig spørsmål. Alternativet til å drepe har alltid vært å la det være. Jeg har truffet flere kvinner som avbrøt det eneste svangerskapet som skulle bli dem til del. Noen feirer sitt døde barns femårsdag. Det er ingen lett oppgave å forklare slike kvinner at de er frigjort og likestilt.
Selv er jeg ihvertfall så forkvaklet at jeg mener man står overfor menneskeofring i stor stil. Ikke til kvinnens fordel. Ikke til legekunstens fremme. Gevinsten går uavkortet til produksjonssystemet, staten og mannssamfunnet. Dette er jappetiden ingen skriver om. Jappetiden i livmoren.

Campanula rotundifolia

2010-03-12T19:29:00.004+01:00

"Inni blåklokken er det alltid tørt, selv om det regner. Humlene søker ly mot regnet inni blåklokken. Der er det akkurat plass til en humle med vannskrekk".

Fra boken "Mads og Mia ser på blomster" (Eidissen/Ransedokken).
Og der ligger altså nivået per i dag. Akk ja.

"Boken"

2010-03-07T08:22:00.005+01:00

Vi er et lesende folk, men vi burde lese enda mer. Bokens rolle i samfunnet er en av de sikreste målestokker på kulturell standard, og tiltak for å sikre bredde i litterær produksjon og litteraturformidling er av de viktigste oppgaver i kulturpolitikken.
Vi vet nå at boken slett ikke er blitt dødsmerket av nye medier som konkurrerer om folks oppmerksomhet - den er uunnværlig og uerstattelig. De nye mediene gir til gjengjeld nye sjanser for å vekke appetitt på bøker, og om også skoleverk og opplysningsorganisasjoner spiller mer aktivt med for å styrke leselyst og god litteraturformidling, er mulighetene store for at boken skal få en enda viktigere rolle i fremtiden.
Jeg nevner dette perspektivet først, for boken står i sentrum for ethvert forfatterjubileum - ikke som vare, men som åndsverk. Bokens evne til å gripe, bevege, forarge, gi ny innsikt, nye anelser - det kan hverken vareutstyr eller markedsføring sørge for, det er forfatterens ansvar og gave, som gjør forfatterenn uunnværlig og uerstattelig i kulturlivet.
Norge står i særlig gjeld til sine forfattere. Ja, jeg tror vi kan si det så sterkt at det moderne Norge som vokste frem fra glemsel, vanmakt og uselvstendighet, på mange måter ble formet av sine diktere - formet og tuktet, det kom ofte ut på det samme. En av dem, kanskje den største, skrev i en stipendiesøknad at han så det som sitt mål å lære sine landsmenn å tenke stort. Jeg vet ikke om man kan påstå at han oppnådde det, men det står fast at Norge ville vært et annet land uten det han skrev. Det er fremfor alt norske diktere og forfattere som har uttrykt hva det er å være norsk - og uten uttrykket ville ikke innholdet ha eksistert.
Ifjor feiret vi Bjørnson-jubileum, og jeg måtte i den anledning friske opp halvglemte kunnskaper om flere sider ved hans virksomhet, som for eksempel den store kampanjem han nær sagt egenhendig forte for slovakenes rettigheter. Det slo meg umåtelig sterkt hvilken rolle han spilte i sin samtid - en langt viktigere rolle enn jeg før hadde forstått. Her sitter altså en mann i en avkrok av Europa (slik må jo omverdenen ha sett det), uten stab eller sekretærer, uten andre våpen enn penn og papir - men når han skrev sine artikler, fikk de oppslag på dagen i Europas største aviser, og når han blåste til kamp, var det alltid noen murer som falt.
Vi har hatt og har betydelige forfattere med en helt annen legning. "Å være dikter må være en ensom sak," sa arnold Eidslott i A-magasinet sist lørdag. Det lyder jo ikke som noen foreningsideologi. Men i norsk diktning har begge ytterpunktene sin selvfølgelige plass, og Den norske forfatterforening har gjennom alle år vært et særdeles viktig redskap for å sikre bredden i vår litterære utfoldelse og gi norske forfattere skikkelige kår.
Vi lever i en tid da bølgen av inntrykk utenfra vokser, og stadig flere underholdningstilbud av delvis underlødig kvalitet gjør krav på vår interesse. Det stiller et lite språksamfunn i en pressituasjon. Med adskillig rett tales det om en voksende kløft mellom "kultureksporterende" og "kulturimporterende" land, særlig når det gjelder masseprodusert underholdningsstoff for de nye mediene. Vi hverken kan eller vil stenge våre grenser for den utvekslingsprosessen, selv om den bringer mangt med seg som vi ikke liker - det ville være i strid med de grunnleggende prinsipper som demokratiske land står for. Desto viktigere er det å bygge opp vår egen kulturelle beredskap, gjennom høy kvalitet, som gjør norske kulturytelser interessante også i andre land, og ved støtte til og aktiv formidling av det som har kvalitet.
Forfatterne har her en særlig stor oppgave: å pleie og dyrke norsk språk, som er det viktigste av alle uttrykk for vår nasjonale identitet. Den forflatning vi nå ser og hører i språkfølelse og språkbruk, er et alvorlig sykdomstegn. Forfatterne som viser hva norsk språk virkelig duger til, hvor stort et register det har, og hvor mange ubrukte muligheter det ennå rommer, gjør en livsviktig gjerning i norsk kultur.

Lars Roar Langslets tale ved Den norske forfatterforenings 90-årsjubileum, november 1983.

Dostojevskij på en søndag

2010-02-14T12:31:00.004+01:00

"Hun forhørte meg og forsøkte å finne ut av hva jeg egentlig drev med, og da jeg ikke ville ut med det, tok hun den ed av meg at jeg ikke skulle spolere meg selv som en dovenpels og døgenikt. Sant nok, jeg betrodde meg ikke til henne med hva jeg holdt på med, men jeg kan huske at for et eneste oppmuntrende ord fra hennes munn om mitt arbeide, min roman, skulle jeg gjerne ha gitt alle de mest smigrende uttalelser fra kritikere og kjennere som jeg senere fikk høre.
Og så utkom da endelig romanen min. Alt lenge før den så dagens lys, hadde den vakt stort oppstyr i den litterære verden. B. var så glad som et lite barn da han hadde lest manuskriptet mitt. Men nei! Har jeg noensinne virkelig vært lykkelig, så var det faktisk ikke i de første berusende øyeblikk av min suksess, men den gang da jeg hverken hadde lest eller vist manuskriptet mitt for noen ennu - i de lange netter, fylt av oppstemte håp og drømmer og av en lidenskapelig kjærlighet til arbeidet, den gang da jeg hadde levet meg inn i min fantasi, inn i de skikkelser jeg selv hadde skapt - som om de skulle ha vært virkelige personer, mine egne slektninger, ja, den gang da jeg delte deres gleder og sorger og stundom endog gråt mine oppriktige tårer over min fordringsløse helt. Og jeg er ikke i stand til å beskrive hvor glade de gamle ble over min suksess, skjønt til å begynne med var de skrekkelig forbløffede: så besynderlig syntes de det var. Anna Andrejevna, for eksempel, ville slett ikke tro at denne nye forfatteren som alle skrøt så av, var den samme Vanja som osv., osv. - så hun gikk bare å rystet på hodet.
Det gikk lang tid før gamle Ichmenev godtok det, og til å begynne med, da han første gang hørte om ryktene, ble han til og med redd og begynte å snakke om embedskarrieren som var spolert og om det uordentlige liv som var enhver litterats skjebne. Men stadig nye rykter, omtale i tidsskrifter og endelig noen rosende ord om meg fra personer han hadde blind tillit til, fikk ham til å skifte mening. Og da han så fikk se at jeg plutselig hadde fått penger mellom hendene og oppdaget hvor mye det var mulig å tjene på litterært arbeide, forduftet også hans siste tvil".

Fra Dostojevskijs "De fornedrede og krenkede".

Drømmer får som kjent næring av aldri helt å bli oppfylt - og de visner og dør av overoppfyllelse, når metningspunktet inntreffer og overstiges.
Hold altså på drømmene, kjære aspirerende litterater. Men skriv, skriv!
Det er det skapende som er tilfredsstillende, som gir mening - en suksess eller en fiasko burde altså være fullstendig irrelevant. Eller?

Knausdrofobi.

2010-02-01T22:30:00.001+01:00

Tilsynelatende har hele landet gått fullstendig av skaftet over en etterhvert så meget omtalt litterær kamp. Du vet hvem jeg snakker om.
Mediene elsker ham. Moren din synes han bare er såååå skjønn (dessuten dyp og mystisk). Bokelskere, bokhatere, bloggere, ja, tilogmed analfabetene skal lese samtlige av hans bind.
Alle vil delta i denne kampen, og alle mener noe om selve kamphanens gunst, stamina og ... hår. Ved en ren tilfeldighet så jeg hvordan VG sist lørdag presenterte den aktuelle forfatters hårsveiser(!) gjennom tidene, - dessuten, hvor han pleier å handle mat(!).
Og "kjendisstylist" Jan Thomas var oppriktig fascinert så klart...

Det er da jeg kjenner det er godt å sette seg ned i godstolen foran den sprakende peisen med et glass utmerket cognac, og kikke sultent bort på de innbydende bokhyllene. Én solid slurk, så enda én ... den brennende sødmen stiger opp i et kaldt hode, og man begynner å nikke smilende over å figurere i sin egen illustrerende klisjé.
Kanskje et par epistler av Nils Kjær kunne passe ved en sådan anledning? De frister unektelig igjen etter nettopp å ha lest ferdig Margrete Kjærs "Nils Kjær og hans samtidige". Eller enda en novelle av William Somerset Maugham? Rimbauds dikt har en sær tiltrekningskraft, Lautréamont likeså, - og Rieber-Mohns betraktninger om livet generelt er alltid forfriskende og nyttig. Dessuten, Dostojevskijs klassiske romaner er en ren nytelse, for ikke snakke om Eidems flanerier, Graham Greenes fengslende historier, eller f.eks. Sigrid Undsets manuskript om Edmund Burke. G.K. Chesterton får meg bestandig til å le (og gråte beundrende tårer), og Gabriel Marcel, Arne Hestenes, Karl Jaspers, Johan Borgen og Gunnar Heiberg skriver så knakende godt! Kanskje en novelle av Jan Jakob Tønseth, eller hva med essayets far, Montaigne? Eller skal jeg rett og slett bare bla litt i Erik Palms "Oppslagsverk for skrivebordet"? Noen historier av Woody Allen?
Mulighetene er så klart mange som Campylobacteriose ved de norske gatekjøkkener.
Men aller helst burde man lese Ibsens "Folkefiende" og et og annet om "Den kompakte majoritet". Det kunne blitt en vekker for noen hver.
Skål for monokulturen, og god bok folkens!

"Jeg tror på melankoliens seier"

2010-01-24T14:20:00.004+01:00

(Aftenposten Morgen - 24.11.1986. Odd Eidem intervjuet av Jan E. Hansen)

Odd Eidem ble nylig tildelt et statsstipendium for sitt forfatterskap. Han har mottatt nyheten med glede, sier han. I en samtale med Jan E. Hansen uttaler han seg om samtidens aktuelle kulturspørsmål.

November har senket sin hvite tåkedis over fjorden mellom Oslo og Nesoddtangen.
Odd Eidem ser imidlertid klart i allslags vær. Han sitter ved vinduet og forsøker som han selv sier - å lage noen setninger. Han stirrer ut i høsten.

- Skulle jeg gi et intervju idag, måtte det være for å meddele noe som er en moderne skribents tilværelse. En skribenttype som min i forbindelse med moderne aviser eksisterer ikke mer. Det er aldeles ingen merkverdighet. Det er lenge siden den danske avisen BT innførte minuttkronikken. Å tro at man kan bekjempe denne formen for analfabetisme er bare omsonst fiksfakseri. I den grad jeg leser norske aviser, konstaterer jeg at de ikke lenger evner å deprimere meg.

Hører man en viss resignasjon? Snarere den særegne melodien fra et dikterisk instrument som alltid har tolket livet lyrisk.
Alltid har han skrevet om døden, ikke minst i forbindelse med flyktninger og andre hjemløse fantaster. Han er blitt kalt en stor humorist, blant annet fordi et treffsikkert blikk for det barokke alltid har glimtet som det fjerde øye over hans litterære motiver. Men hver gang en leser har ledd av noe morsomt i Odd Eidems forfatterskap, har også tårene sittet løst. Mer enn det sunne humør, som er så åpenbart for de fleste, er det et like sunt vemod som har stemt strengene i hans musikalske sinn.
- Det tror jeg du har rett i, sier han. Jeg tror på melankoliens seier. Den er som en konkylie, paradoksalt nok ofte med gjenklang fra et overstadig godt humør. Men også med brus fra redsel. Jeg har ofte vært livende redd for ingenting.

Jo, han lager noen setninger. Men i sin stilistiske letthet er de tunge av mening. Ikke av meninger, som aldri har gjort noe betydelig inntrykk på ham, om de så var riktige eller gale. Sitt åndsliv har han ført på grunnlag av en omreisende tilskuers inntrykk i en irrasjonell verden, hvor intet menneskelig har vært hans sprog fremmed. Idag er han en nestor i norsk litteratur som aldri har følt seg som noen herlig skribent, skjønt han stadig lar seg forbløffe over hvor få som befatter seg med skrivekunsten utfra kjennskap til dens vanskelighetsgrader.

- Spurte du meg om det var noe særlig jeg ville oppnå med mitt forfatterskap, hadde jeg ikke hatt stort å nevne. Jeg er altfor antisosial til å bruke litteraturen som forløser av hverdagens problemer. Jeg ville gjerne skrive, om det så bare var en enkelt setning, om en hveps som surret innenfor glassruten en dag i april. Eller om hvorledes et tre kom i knopp. Jeg er antiideolog i enhver forstand. Trosmennesker har imidlertid alltid fascinert meg som de fantaster de nødvendigvis må være. Jeg har sett politisk og religiøs trosutfoldelse under alle himmelstrøk. Føttene mine fant alltid veien til en ny historie om livets glade vanvidd.
Men glem ikke at han som eide skoene begynte sin vandring i Hamar. Hadde jeg ikke vært fra Hamar, hadde jeg vært fra Lillehammer. Nærmere kan man ikke komme Mentz Schulerud.

- Men du mottok ikke få ideologiske inntrykk underveis?
- Jeg fikk en impuls i møtet med Mot Dag, hvor jeg selv ikke spilte noen rolle, foruten å være ung mann. Leif Longum er opptatt av noe avgjort interessant i sin bok om kulturradikalismen. Han skriver om en død verden, som fremdeles sitter igjen som røttene på en tapt jeksel. Hvorfor kan vi ikke la være å tro at kulturdebatten fortsatt må føres på forutsetninger fra 1930-årene? Radikalerne fra dengang har vunnet. Det vil si: Gjennom en rekke seire har de tapt. Det gjelder for eksempel sprogsaken, som ikke lenger kan opphisse et normalt menneske. Når det gjelder vårt litterære liv, opprettholdes det idag ved hjelp av terningkast, og man må visst være filolog av den aller eldste sorten for å begripe hvor tåpelig dette er.

- Er du bekymret for det litterære nivå?
- Nei. Viktigere enn å ta stilling til litterære moter er det å bli elsket av sine barn. Det er imidlertid mitt inntrykk at romanen igjen er i ferd med å få en oppsving ute i Europa, uten at jeg kan peke på noe motstykke til dette fenomenet i Norge. Jeg vet at begavelse er noe som går i bølgegang i et folk. Akkurat nå er Norge inne i en slak kurve som jeg kjenner igjen fra flere epoker i historien. Absolutt intet er nytt. Og jeg er hverken optimist eller pessimist i den forbindelse. Jo eldre jeg blir, desto mer blir jeg opptatt av kunstneriske opplevelser. Men det betyr ikke at jeg forlanger å finne dem hos den norske forfatterstand. Å høre musikk blir for meg den største av alle nydelser. Ingen har ennu kunnet overbevise meg om at lykken består i å lese enda en novelle fra Fanaråkken.

Her kommer Odd Eidem til å tenke på Arnulf Øverland, som i sin tid begynte å ta honorarer for å bli intervjuet. "Jeg polemiserer ikke gratis, " sa han. Det gjør imidlertid Eidem, skjønt polemikken unnlater å more ham slik den gjorde før.
- Jeg har simpelthen ikke tid til å være aggressiv, sier han og stirrer ut i tåkehavet. Der får han øye på noe.
- Det menneske som har interessert meg mest i mine litterære samliv, er Hallvard Rieber-Mohn. Han representerte en urgammel skikkelse i menneskehetens historie. Han uttrykte sitt åndsliv i et sprog hvor medlidenhetens og viddets egenskaper var
innflettet i hverandre. Hans forstand imponerte meg, hver gang han utfoldet sin toleranse overfor andre miljøer enn sitt eget. Han var herold for noe som jeg selv sto utenfor. Jeg er ikke katolikk. Jeg vet ikke om jeg kan kalles kristen i det hele tatt. Skjønt det siste er noe gedigent sludder, for hele vår sivilisasjon bærer kristenhetens signatur.

Samtalen beveger seg naturlig fra katolisismen til jødedommen, som alltid har vært en trofast gjest i Odd Eidems skribentliv. Et halvt århundre efter Carl von Ossietzky får Elie Wiesel den omstridte Nobels fredspris.
- Det kan ikke være noen tvil om Elie Wiesels verdighet som fredsprisvinner. Vi trenger hans impuls, og jeg bøyer meg dypt for den gjerning han har utført ved ordets hjelp, skjønt jeg ikke kan se at han er noen stor dikter. Han har da heller ikke fått Nobelprisen i litteratur, slik mange later til å tro.

- Du nevnte Ossietzky?
- Som ungdom av idag neppe har hørt om! I sitt tidsskrift "Weltbühne" redigerte han en spalte som noterte hvilke nederlag demokratiet hadde lidd siden sist. Skulle jeg ha foretatt meg noe vesentlig i en avis idag, ville jeg ha opprettet en lignende spalte. Den ville ha redigert seg selv. Daglig er man vidne til at alminnelige rettsprinsipper krenkes. Men det behøver for eksempel ikke være kapitalistene som begår krenkelsene, det kan være streikegeneralene, hvorav en heter Høst.
- Er du blitt motstander av streikeretten?
- Bruken av slike begreper tar hver dag en ny jafs av vårt kulturgrunnlag. Vi har politisert tilværelsen, ikke engang døden går fri. Av finansdebatten oppfattet jeg ikke annet enn at ordet milliard ble gjentatt med stadig større hissighet. Om streiker er jeg av den formening at de fleste av dem er rettferdige, eftersom de dreier seg om penger, som folk aldri kan få nok av.
- Du lovet at du ikke hadde tid til å være videre polemisk?
Odd Eidem sluker meg med blikket:
- Det eneste jeg frykter ved siden av smerter, er nasjonalismens uhyre tåpelighet, dens livsfarlige mangel på skjønnhet. Men når jeg hører de spede kalvebrølene fra nye nittenåringer som går i døden for en vanvittig mening, mens familien står ringside og heiser flagg, burde jeg egentlig ikke la meg forbløffe. Jeg vet bestemt at nasjonalismen, slik den organiserer seg i ett lite guttesinn, alltid vender tilbake til nye generasjoner.

Det sies at det verste som kan skje menneskeheten er at den utslettes med en bombe?
- Det er jo ikke sant. Man kan jo ikke oppleve sin egen død, hverken med sorg eller glede. Men vi vet at vi skal dø, for eksempel av influensa.
Å gjøre døden til et produkt av atombomben er et hykleri med ord, særlig i en tid hvor man er mer opptatt av et fotballresultat enn av livet efter døden. Ingens død har hittil gjort noe nevneverdig inntrykk på verdensordningen.
Nevn meg en mann med dødelig influensa i det forrige århundre som er husket av noen!
- Tror du på livet efter døden?
- Det raker meg midt i ryggen, på samme måte som jeg er ute av stand til å interessere meg for hvorvidt fru Westerlund er sanndrømt. Døden derimot snakker jeg gjerne om. Den er jeg ikke lenger redd for. Jeg så for noen år siden et elsket menneske under dødskamp. Selv ikke under lyden av hospitalets hvite sluttakkorder unngikk man imidlertid populasens mekring. En dør åpnet seg, og inn kom en rockedame fra et av byens underholdningsetablissementer. Hun hadde ikledt seg sitt kostyme, utfra troen på at man med et larmende yttertøy kunne overdøve stillheten, hvor min venn forsøkte å dø. Det skal tilføyes at den døende trakk et av sine siste sukk i mild overbærenhet med sin ubehjelpelige gjest.

Efter en liten taushet snakker vi om illusjonens lov i teatret, om den franske pantomimikeren Marcel Marceau, om skrivefagets finesser. Hvordan er en forfatters tilværelse på Nesodden?
- Ord for ord. Setning for setning. Jeg er perfeksjonist når jeg skriver. En forfatter må være sin egen dommer, derfor må han også kunne sitt fag.
- Hva vil det dypest sett si å skrive?
- Dypest sett er det en drift. Dernest: Å la seg underholde av egen erfaring.
- Kunne du noensinne holde opp å skrive?
- Nei.

Når det er tid for oppbrudd, står Odd Eidem i en åpen dør og ønsker lykke til:
- Du hører sikkert at i dypet av mitt hjerte ligger det et kjøttben som venter på å bli spist.
Med denne setningen i ryggen går jeg selv ut i tåken.

©Aftenposten

Langslet om Rieber-Mohn

2010-01-23T14:49:00.007+01:00

"Han fikk døpenavnet Gottlieb, et første forvarsel om skjebne? - Hallvard er det navnet han selv tok da han ble klosterbror. Et tyskklingende fornavn var kanskje en byrde etter krigen? Iallfall valgte han å knytte seg til hjemlig tradisjon med navnet på den folkekjære norske helgenen Hallvard av Huseby.
Familien var av solid bergensk borgerskap på begge sider, men ettersom faren, Chr. Rieber-Mohn, var redaktør i vekslende høyreaviser, kom også sønnen til å leve et ambulerende liv som barn - født i Molde 2. oktober 1922 (Molde Annonceblad), siden i Kristiansand (Christianssands Tidende) og sluttelig på Hamar fra 1932 (Hamar Stiftstidende). Selv mente han at all flyttingen kunne ha gjort ham usikker i norsk.
Det var ikke merkbart for oss andre.
Her er allerede et par trekk av biografisk interesse.
Bergenstonen i hjemmet har sikkert Gottliebs konversasjonstalent og muntre formglede - men han følte seg som hedmarking, skjønt med et mål av selvironisk koketteri og helt uten den tunghet i sessen som forbindes med fullblods hedmarkinger. Odd Eidem, som ble hans nære venn siden i livet, hadde de samme røtter og den samme sans for gode hedmarkshistorier. Å høre dem sammen var et verbalt festfyrverkeri, hvor den ene vittigheten antente den neste. De lånte hverandres "bons mots". Pateren elsket å gjengi den kvikke kommentaren hans far hadde fått da han nøt utsikten fra Høsbjør: "Her er'e fint gett, her ser'u sju kjerker og ni brennerier!" Eller den uvanlig omfangsrike ordføreren, som gikk surr i billedbruken da han holdt 17.mai-tale: "Vi er et stort folk - itte i tal, men i flateinnhold". Odd gav ham en annen yndet formulering: Hamar er den eneste by i verden der ordet "ideal" utelukkende forbindes med flatbrød".

Utdrag fra Lars Roar Langslets "Veivisere" (2008) hvor han "portretterer ni innflytelsesrike personer som har vært hans venner, veivisere og forbilder gjennom livet". Her kan Per Egil Hegges fine omtale av boken leses.

"Bloggawards 2010"

2010-01-20T11:20:00.010+01:00

Min venn Geir - som jeg betaler dyrt for å være snill med meg - har tildelt meg en såkalt bloggaward. Høyst ufortjent og sikkert bare et utslag av naiv (men helt sikkert velmenende) veldedighet - men jeg takker såklart, og bukker mitt forundrede hode dypt, takknemlig og kinkfremkallende.
En slik "award" skal jeg altså gi videre til syv andre bloggere, som igjen skal forære den videre til andre bloggere; ja nettopp, et slags kjedebrev. Huff! Men det finnes drøssevis av gode bloggere der ute som fortjener heder og oppmerksomhet - noen faktisk så dyktige at jeg ikke tør lese dem en gang!

Vel, vel. Visse kriterier medfølger visstnok denne prisen (alt har sin pris, sukk):

- Kopier awarden til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg awarden.
- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Mitt påskudd for å gjøre dette, er jo selvfølgelig at man får skrive litt om seg selv - slik det fremgår av punkt 3: "Fortell 7 interessante fakta om deg selv". Ypperlig, meget ypperlig! Vi lever tross alt i 2010 (tjueti!, mine damer og herrer) i den navlebeskuende- og narsissistiske tidsalder. Bloggere liker å skrive om seg selv i håp om litt mediemakt - publico ergo sum. Så hvorfor ikke?
Her følger en kort reise, syv platte punkter, gjennom mine meritter og nederlag; oppsummerende plattheter med andre ord.

1. Samme år som Pier Paolo Pasolini, Hannah Arendt, Lancelot Hogben og Dmitrij Sjostakovitsj vandret slukøret til de evige jaktmarker med skjelvende englevinger og djevelhalen mellom bena - da Carlos lot seg krone til konge av Spania, Chaplin ble slått til ridder av Elizabeth den andre, og Rembrandts maleri ”De Nachtwacht” ble påført flere stygge knivriss på Rijksmuseum i Amsterdam - slå opp i historiebøkene! -meldte den rojale, sorte svane sin blodige ankomst i en søvnig by på Østlandet.
Det overdådig vakre guttebarnet ble behørig champagne-døpt (som seg hør og bør), og siden ... har det vel gått som med champagnen; mer og mer futt forsvant med årene ...

2. I barndommen ble jeg stanget av både geit og giraff(!), og spyttet på av et uoppdragent lama. I voksen alder ble jeg klort til blods av ville og mattiggende vaskebjørner - jeg fryktet rabies en lang stund, og trodde jeg skulle lide en langsom, fryktelig død som en tiltagende gal og frådende mann.
Tilsynelatende har dette fått passere uten varige og dype mén - jeg er en sann dyrevenn! Hadde nå bare dyrene likt meg ...

3. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle spise middag med både Elsa Lystad og Arne Treholt (dog, ikke samtidig) - og drikke vin med Arne Hestenes. "Tilfeldigheten" var en forhenværende svigerfar som hadde jobbet med Arnes bror, høyesterettsadvokaten Olav Hestenes, og Arne (her er vi på fornavn, ja!) var en god venn av min svigerfars mor (hun hadde en nokså celeber vennekrets, ved nærmere ettertanke). Skjønt, drukket vin med Hestenes er nok å kokketere. Det var et hageselskap; jeg var knapt gammel nok til å leske strupen med Mozell. Men Hestenes sa: "Dette er vin til over 300 kroner, altså, den skal du like!".
Jeg likte hverken vinen eller mannen; begge oppfattet jeg som sure. Ikke visste jeg hvem denne Hestenes var heller. Men det var den gang.

4. Noen sier nei til atomkraft. Jeg sier nei til rosiner. Druer skal helst drikkes, -ihvertfal ikke spises tørket! Dessuten ser de ut som noe kreftleger fjerner. Fysjom!

5. Jeg takket nei til å være med i bandet Gåte i sin tid.

6. Jeg tror ikke jeg eksisterte før jeg ble født - det til tross for at min kone hevder at jeg "åpenbart levde på femtitallet, som kvinne" (!). Men, det føles som jeg har levd i Italia for mange hundre år siden. Kanskje var jeg en florentinsk renessansepoet? Eller en greve med et stort harem og ... Å, drøm du! Snarere et stykke mozzarella, tenker jeg.
Men det deilige Italia er mitt "hjemland". Å komme dit for første gang, var som å komme hjem - klisjéaktig, men sant. Italia har skjenket oss den skjønneste vin, gitt oss fullkommen kunst, gastronomiske gleder, arkitektoniske perler, en rik og definerende historie, store tenkere, livsnytende slabbedasker, grandios musikk, klodens vakreste språk - ja, til og med den korrupte politikken fenger! - på et underholdnings nivå, vel å merke.
Jeg simpelthen elsker den italienske kulturen!

7. Jeg har opplevd mirakler.

And the nominees are: (disse er alle vinnere på sin måte):

Aroundbooks og Geir Isaxen: Fordi de var de første jeg støtte på, ad tilfeldige veier, i den internettske sfære. To bokbloggere, begge profesjonelle og svært hyggelige. Jeg har plukket opp mange tips fra dem, og er takknemlig for at de vil "leke med" en jypling som meg.

Predikeren: En blogg det er vanskelig å definere; hun skriver drivende godt og med dyp innsikt, uavhengig av tema: Mat, bioteknologi, religion, hverdagshistorier osv. Jeg er fascinert - og misunnelig.

Banker på Pavens port: En manns tilnærming til katolisismen. Jeg har foreslått for ham at dette bør utgis i bokform; større kompliment kan jeg ikke gi.

Lille søster: Nok en bokblogger. Det er noe várt over denne bloggeren; en ydmyk og forsiktig tone. Ren og klar. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hva det er, men jeg liker det jeg leser. Snill er hun også.

Knirk: Bøker, film og musikk - stort sett. Ærlig og redelig, varmt og godt, enkel og grei. Rett på sak-aktig blogger, og dessuten, tør jeg si det? veldig ... kvinnelig. Knirk virker som en trygg, modig og livsglad kvinne.
Hun er god å lese.

Epistler: Forfatteren Tom Lotherington skriver usedvanlig godt(bare av den grunn liker jeg å lese ham), og da helst om litteratur.
Kunnskapsrik, tørrvittig og en smule elitistisk. Applaus.

Ferier vs bøker.

2009-10-12T11:24:00.005+02:00

Jeg har luktet og registrert at den store farverike buketten som utgjør alle de forskjellige bokbloggere, liker å lese når de er ute på spennende reiser i inn- og utland (jf. lesebrett, bokovervekt og anbefalt ferielitteratur, blant annet). Og hvorfor ikke? Lesehester er lesehester selv når de ferdes i det store utland. Men i denne sammenheng kan i alle fall én vissen blomst nappes elegant ut av blomsteroppsatsen, for et videre (etter)liv på komposthaugen.

Selv har jeg nylig vært i min favorittby Roma, men noe tid til lesning ble det heller ikke denne gang. Det skyldes utelukkende at behovet for å drasse med meg, og i det hele tatt lese tonnevis av bøker er så godt som ikke-eksisterende, - hverken på nevnte tur, eller på tidligere ferieutskeielser.
Jeg kan forstå at en god bok er en kurant tidkveler på en kjedelig flyplass eller i en klam togkupé, hvor det føles som tiden står stille og menneskene rundt deg lukter vondt og lager merkelige lyder. Men det er blant annet slike ting jeg vil oppleve på mine ekskursjoner(kanskje med unntak av kroppsodører og ubehagelige lyder). Naturligvis, over togstrekninger man har tilbakelagt utallige ganger, kan det være greit å fordype seg i medbrakt litteratur, men stort sett liker jeg å reise med samtlige av mine fungerende sanser fokusert på selve reisen.
Vel fremme på mitt destinasjonssted kan jeg godt like å lese de lokale aviser, og/eller bla i en reisehåndbok eller lignende(denne er som regel lest på forhånd), men aldri kunne det falle meg inn å sitte på hotellrommet og lese en roman. Så bortkastet! Man er da på ferie! Ikke liker jeg såkalte badeferier heller, så å ligge på en strand(med en bok) er uaktuelt. Men å ta turen innom bokhandlere for å jakte på gull, ja det gjør jeg gjerne! Men gullet betraktes ikke skikkelig før jeg er hjemme. Hadde jeg disponert en hytte et sted i den norske fjellheimen, ville jeg nok hatt gleden av å sitte foran peisen med cognac i glasset og en bok i fanget. Men det gjør jeg altså ikke.

Til opplysning kan nevnes at det eneste av ferielektyre jeg hadde pakket til min nylige utflukt, var en morken lefse av en pocketbok med epistler i utvalg forfattet av Hallvard Rieber-Mohn. Jeg tror jeg leste fire av dem. Slik skal det være. Lese kan man gjøre hjemme.

(Bildet over viser den vulkanske innsjøen Lago di Bracciano som ligger omlag 3 mil nord for Roma).

Digital lesning.

2009-10-10T22:25:00.005+02:00

På bussen kunne jeg ikke unngå å legge merke til den stolte personen med et såkalt lesebrett som reisefølge; han satt med leketøyet høyt hevet over hodet (og liksomleste) så alle skulle se det. Se på meg. Se på meg! Ja, og jeg (og sikkert noen andre) så, om enn noe motvillig. Om han virkelig fikk lest mye på den turen vet jeg ikke, men jeg har mine tvil.
Jeg har ikke vært særlig begeistret for lesebrettet tidligere, men nå vet jeg iallfall hva jeg ikke ønsker meg. Om det er praktisk? Helt sikkert. Brukervennlig? Det også. Men det virket så unaturlig, klinisk og, tja ...det hele representerte et stilbrudd. Ja, tenk. Akkurat det synes jeg.
Takke meg til sønderleste bøker med falmet papir og personlige hilsner.

Jeg svarer "Lyran" (og Dipsolitteraten).

2009-09-08T21:35:00.007+02:00

1. Hur såg "lässituationen" ut i din familj? Läste dina föräldrar för dig? Läste de själva? Fanns det tillgång till böcker i ditt hem?
Jeg hadde i alle fall en meget leseglad bestemor. "Litteraturgenet" hoppet kanskje over et slektsledd, men noen bøker (blant annet en pen leksika-samling, pappas krim- og westernbøker, samt NAFs veibok) i hyllene hadde da mine kjære foresatte. Og jeg ble lest for som barn. Ofte. Lese og skrive kunne jeg imidlertid før mine blankpussede sko trippet nervøse inn i skolegården for aller første gang. Både rektor og frøken blunket og smilte ekstra lurt til meg ...

2. Hade du några andra läsande förebilder som barn? Besökte du biblioteket?
Lesende forbilder, nei. Men pappa var en svært ivrig avisleser. Det smittet over på meg i tidlig alder. Min mor tok meg av og til med til biblioteket - vidunderlig! Jeg leste/tittet i bøker om alt fra Perserkrigen, "Verdens håndvåpen", "Store oppfinnelser" til "Kong Rollo" og "Overnaturlige fenomener".

3. Fanns det tillgång till andra former av "berättande" i din barndom? Berättade någon sagor? Var du på bio eller barnteater?
Historiefortellere og skrønemakere har vi (hatt) flust av i vår slekt. Og gjerne etter et par drammer innabords har disse "formidlerne" og "stemningsskaperne" steget frem i manesjen til ellevill applaus! - jeg elsker gode historiefortellere!
Både min mor og bestemor tok meg med på kino, en sjelden gang på teater, og begge fortalte "godnatthistorier" titt og ofte, - men aller best likte jeg å liste meg opp for å sniklytte til de historiene med aldergrense og velmenende advarsler på. Jeg ble tidlig herdet for denslags.

4. När och hur upptäckte du tjusningen med att läsa?
Pappa og bestemor terpet på bokstavene, husker jeg godt. Gleden ved å knekke koden var jo en åpenbaring! Og særlig når pappa hadde skrevet ord som "fis", "promp", "pupp" eller de mer avanserte setninger som "du er dum" - pedagogikk på et skremmende høyt nivå! Vel, man lærte da iallfall å lese.
Da jeg begynte på skolen fikk jeg 18 bind med stor litteratur, - en slags Ungdommens store leksikon-serie, eller noe i den dur. Å, himmel! Dinosaurer, store oppdagelser etc. Jeg har dem ennå, riktignok på loftet til mine foreldre. De skal hentes.
Jules Verne ble en tidlig favoritt - "En verdensomseiling under havet", den leste pappa for meg. Så, André Bjerkes morovers, Ole Lund Kirkegaard, Mio min mio, Mormor og de åtte ungene, Pippi ... jeg ble et bokklubb-barn, og leste det som falt ned i postkassen. Og Donald Duck, Iskalde grøss, Hulken, Agent X9, Marvel-tegnserier osv. Resten er historie, som man sier.

5. Är det viktigt att läsa? Varför? Spelar det någon roll vad man läser?Mest ja. Det kan være viktig. Det kan også bare være underholdning, tidtrøyte - men underholdning er også (livs)viktig. Men å lese (og skrive) handler om læring. Aldri, aldri undervurder læring.

6. Vad har du lärt dig av att läsa?
Jeg er summen av hva jeg har lest, erfart, spist, drukket, elsket, hatet, slåss og seiret/tapt for. Ganske mye vil jeg tro.

7. Vad skulle du ägna dig åt om du inte läste?Elsket mer med min kone? Spilt i flere band? Blitt profesjonell haiker? Spist oftere? Kanskje hadde jeg viet mitt liv til astronomi, fysikk eller lakseoppdrett? Hvem vet? Ikke spiller det noen rolle heller. Jeg liker å lese, og håper å vedlikeholde og pleie den interessen så lenge det er meningen at jeg skal vandre på denne klode.

Og det, kjære leser, er det siste fra meg på en liten stund. For nå emigrerer jeg straks til den evige stad igjen. Der venter trøfler, skinker, pasta, vin, solskinn, vakre mennesker, store kulturopplevelser og nye minneverdige eventyr.
Ha det fint, fornuftig og en smule erotisk så lenge. På gjenhør!

Hel-chict på Lofothavet?

2009-08-29T09:43:00.005+02:00

Hvordan bør den moteriktige fisker i Honningsvåg, Svolvær, Kabelvåg og på Mørekysten se ut neste sesong, uansett om det er torsken eller storsilda han er ute etter. Eller for nå ikke å spre oss over for store felter: hva vil være hel-chict på Lofothavet kommende februar?
Nærmest uforvarende har vi inntruffet her i Köln, til den årlige Internasjonale Herremote-uke, der på et messeområde som dekker flerfoldige tusen kvadratmeter, tekstil-utstillere fra ikke mindre enn 17 land er representert med det nyeste i lommetørklær. Å si at den seriøse akademiske grundighet som tyskerne har lagt opp det hele med i første omgang virker noe påfallende, - tør vel fra arrangørenes side bli å oppfatte som et slag under beltestedet. Men se, også dettes plass er forrykket i den aktuelle moteprognose, - til midt på hoftekammen. Så får man heller la inntrykkene, sammen med buksene, sige inn over seg etterhvert.
Lett er det ikke for en relativ sakukyndig å bli kastet midt oppi dette hektiske virvar av blasert motebevissthet, av suverent kjenneskap til kunstfibres strekkbarhet og en dypt skolert fornemmelse av pysjamasviddens betydning for det ekteskapelige velvære. La det i denne forbindelse fort og parentetisk være nevnt, at en av de mer delikate sensasjoner på denne messen er at man tilsynelatende har løst et problem som later til å ha plaget slanke og undersetsige menn gjennom en flertall år: nemlig å finne fram til en velsittende pysjamas.
Ihvertfall sitter vi her med en stensilert pressemelding foran oss og må akseptere at det hittil bare har vært mannlige normalstørrelser (hva dermed siktes til, er uklart), - som ikke har hatt vanskeligheter med å finne den rette pysjamas. De obligatoriske 9 størrelser som forlå på markedet, har bare tilfredstillet 60 % av alle menn, med en riktig passform. Nå har man funnet fra til ytterligere 8 størrelser, hvilket vil innebære at 86 % av mannlige forbrukere vil være istand til å finne den helt riktige pysjamas, så nå skal her bli smell i boksen. For da ikke å si buksen.

Arne Hestenes rapporterer fra den Internasjonale Herremote-uken i Köln (fra Galleri 2).

Øverland om diktning

2009-08-02T11:27:00.003+02:00

Et fornuftig dikt er det skrekkeligste av alle.
Mitt prinsipale postulat er at poesien skal tale både til følelser og forstand. Jeg forlanger slett ikke å forstå alt i et dikt, jeg vil slett ikke forstå det til bunns. Gjør jeg det, da er jeg atter misfornøyd. Jeg vil ha mer: Diktet skal være mangetydig, det skal være bunnløst, det skal helst være nytt hver gang vi leser det. Ellers blir vi fort ferdig med det. Og allikevel skal det være klart og enkelt.
Er ikke dette urimelige krav? Jovisst er de urimelige, men det er ikke meg som har funnet på dem, det er poesiens ubønnhørlige og uforanderlige lov. Det er vanskelig å skrive vers. Jeg har prøvet det selv, jeg er bange for at det er umulig.

Arnulf Øverland.

Lister - første del.

2009-07-30T21:46:00.007+02:00

For de mange solbrente og dorske sjeler i vårt ganske land er kanskje sommerferien 2009 allerede en saga blott. Noen har alt returnert til den krevende arbeidsbenken eller installert seg bak den akk så utmattende kontorpulten; andre dyrker febrilsk de siste timer av frihet. For mitt eget privilegerte vedkommende er det enda noen uker med rest og rekreasjon igjen. Heldigvis får man si, - det er godt å ha tid til familien og gjøre alt eller ingenting akkurat som det måtte passe seg (meg). Og de siste late dager skal nytes til det fulle, slik seg hør og bør.
Men før lediggangsstøvet børstes av en forsoffen sommerkropp og man atter tar fatt på de ymse beskjeftigelser der bringer brød og vin på bordet, kan en jo saktens begynne å varme opp med litt bloggstoff av den lettere sorten. Idealvekt: Som en middels agurk.
Og før du rekker å stille spørsmålet: Ønsker jeg å få tiden til å gå raskere? Om jeg kjeder meg? Slettes ikke, det gjør bare kjedelige personer.

Nuja, tanken var i alle fall å presentere noen lister (ja, også jeg er et listemenneske) over mine all time favourites, - personlige listetopper for bøker, musikk og film uten de helt store og dype begrunnelsene. Skjønt, all time favourites er et høyst flytende begrep.
Men altså, intet mer, intet mindre - bare herrrlige agurker! Så derfor, forvent ikke for meget; videre analytiske evner rår jeg dessverre ikke over, og noen ekspert på de ovennevnte felter er jeg lang ifra. Dette får bli så trivielt og subjektivt som det så gjerne har en tendens til å bli her på bloggen. ”Oppgaven” kan dessuten synes komplett umulig; det er nytteløst å rettferdiggjøre slike lister, selv overfor seg selv. For hvordan i all verden går man frem i sorteringsarbeidet? Rangerer man for eksempel komedier etter filmene man ler mest av (”Cannibal – The Musical”, ”Airplane!” og ”Bottom”) eller de som er ”best” (”Annie Hall” og ”Monty Python-filmene”)? Og så videre. Som man skjønner, umulig.
Og jeg synes man bør begrense titlene, en liste med 100 personlige bokfavoritter blir fort både meningsløst og for omfattende. Jeg skal prøve å holde meg til ti.
Til all lykke er slike lister uten den helt store betydningen. Kall det gjerne navlebeskuende identitetsflagging. Her i gården flagger vi hver dag.

Innen de ulike genre dyrkes opptil flere husguder, så dette prosjektets fasit må simpelthen bli til etter tombolaprinsippet – hvor man med trålende fingre søker rundt i erindringens trommelmørke etter først å ha (gråtende) eliminert noen godbiter. Kan hende det hele foregår i blinde, halvt i underbevisstheten eller kanskje står alt skrevet i stjernene og er et ukunstlet ledd i naturens skjønne orden? Hva pokker vet jeg?
Listene vil nok bli preget av eleverte barndomsminner, men også nyere fordøyde filmer, bøker og musikkstykker vil være med å kjempe om medaljene. Det blir høyt og lavt, smalt og bredt, godt og dårlig – objektivt sett. Til syvende og sist handler dette om de impulser jeg har mottatt og som har beveget meg, forandret meg eller som enkelt og greit klarer å underholde gang på gang; det personlig tidløse kunne man kanskje kalle det. Og jeg vil tro at variasjon er en fellesnevner for samtlige kategorier, monokultur er en lei sak.
Slike lister vil i mitt tilfelle uansett bestandig være bevegelige, evig i rotasjon – ”flytende over i hverandre som ringbølgene på en rolig vannflate i regnvær”, som den godeste Arnulf Øverland ville ha uttrykt det.
Spør du meg i morgen, ville svarene ganske sikkert blitt noe annerledes. Men vi lever da alle i nuet, så vær så god – her er min liste, og vi starter med min topp 10fra litteraturens verden i vilkårlig rekkefølge:

Marquis De Sade: Filosofi på kammerset (1795)
”Det som gjelder er ikke å forstå mennesket, men å knulle det”. Ja, slik kan det også sies. Boken som utkom i 1795, var lenge forbudt lesning i Frankrike. Ja, inntil ganske nylig faktisk (1958).
Selve handlingsforløpet er grei skuring: En femten år gammel jomfru sperres inne i et budoar (her oversatt til kammerset) hvor voldsomme orgier venter henne, og en skolering i de mest tenkelige og utenkelige seksuelle perversjoner finner sted. Til slutt legitimeres det for drap for egen nytelses skyld, - alt mens hovedpersonen langer ut mot samfunnet, ekteskapet, historien og Gud – et slags opprør mot religion og moral.
De Sade har ikke bare gitt navnet til sadismen, han var også en betydelig filosof, fritenker og forfatter, omstridt ja vel, men med en voldsom og viktig innflytelse på både Freud, Nietzsche, surrealistbevegelsen og en rekke forfattere, dramatikere og andre kunstnere. Dette er en bok som mange leser og tolker svært bokstavelig, og det er synd. For boken er også meget humoristisk i sin overdrevne satire og brutale samfunnskritikk. Saken er vel om man har mage for slikt, for det er sterk kost som serveres. Og nei, man er nødvendigvis ikke enig med alt man liker å lese.
En viktig, men særdeles omstridt bok. Topp 10 sier jeg.

Odd Eidem: Sett fra Sirius (1963)
Ber du meg ramse opp mine topp ti favorittforfattere, nålevende som for lengst døde, ville jeg garantert nevne Odd Eidem. Topp tre? Eidems navn ligger igjen på min tunge.

Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita (fullført i 1940-41, utgitt i sin helhet i 1973)
Dette er obligatorisk lesning. Og det er fullt forståelig. Hvis ikke dette kan kalles et mesterverk, vet sannelig min hatt ikke jeg. Noen hevder at denne boken, som vel legger seg i den fantastiske realismens tradisjon, er en slags videreføring av Faust og Bibelen, - snedig og intelligent omskrevet med et skjelmsk, diabolsk flir. For i dette storslåtte, magiske og satiriske eventyret bryter helvete bokstavelig talt ut. Referansene er for mange til å nevne. Kritikken av datidens styresett (Stalin) og byråkratiet er både godt gjemt og tydelig fremtredende, og romanen omhandler tro, tvil, filosofiske, moralske, etiske og teologiske problemstillinger og andre åndelige dimensjoner. Det er galskap og genialitet, og djevelsk moro. Liker du ikke denne boken, kan du jo bare prøve å brenne den …

Erik Fosnes Hansen: Beretninger om beskyttelse (1998)
Fire fortellinger spent over et stort tidsperspektiv, hvor kompassnålen dreier mot felles skjebner, underfundige paralleller og tilfeldighetenes spill, er hva Fosnes Hansen byr på i denne episke og storslagne romanen. ”Beretninger om beskyttelse” er blitt sammenlignet med Hamsun og Blixens beste verker, men den er også blitt kalt pompøs, selvhøytydelig og jålete, hvor ”det gammelmodige riksmålsspråket hindrer romanfigurene i å utvikle seg” (?). Dette er naturligvis tøv fra ende til annen. Fosnes Hansen mestrer Ordet bedre enn de fleste, og en stødigere historieforteller her på bjerget må du lete lenge og lengre enn langt etter. Ved siden av Saabye Christensens "Halvbroren" er dette noe av det fremste innen nyere norsk romankunst. En komplett roman.

Comte de Lautréamont: Maldorors sanger (1869)
Om ikke den snodigste boken jeg noensinne har lest, så er iallfall ”Maldorors sanger” én av dem. Ikke rart André Breton og surrealistene trykket Lautreamont til sitt bryst (hvor ofte leser man om en symaskin og en paraply på disseksjonsbordet for eksempel?).
Boken er et slags stort prosadikt, bestående av seks ”sanger” med seksti strofer. Hovedpersonen, Maldoror, er selve Ondskapen personifisert i den typiske romantiske helt. Han er ”mørk, slank, ensom, demonisk, innhyllet i en lang, svart kappe, vi møter ham gjerne ved havet eller på klippene, til fots eller i strak galopp så kappen og håret flagrer”. Men Maldoror, (som er en satanisk opprører, i opposisjon til menneskene og vår Skaper, ja han trekker faktisk Gud ned på jorden i en høyst besynderlig slåsskamp) opptrer også i en myriade av skikkelser - stadig skiftende, meget overraskende, høyst underholdende – og ofte forvirrende for leser. Og det stopper ikke der – for denne boken brøt med de fleste av datidens konvensjoner hva angår stil og komponering. Her er poetiske virkemidler fra oldtiden og senromantikken, prosavers og frie vers, hyppige gjentagelser, rike beskrivelser og de merkeligste sammenligner, høystemte hymner, bitende sarkasmer, allusjoner til samtidens og antikkens litteratur, gotiske referanser og surrealistiske landskaper og skikkelser. Etter sigende var Lautréamonts (eller Isidore Lucien Ducasse, som han egentlig het) litterære forbilder: Bibelen, Homer, Dante, Shakespeare, Wagner, Goethe, Sade, Scott, Poe, Musset, Baudelaire, Byron, Eugène Sue og Horace Walpole. Mest av alt er boken gjennomgående sort i sin ironiske og sarkastiske stil. Jeg har lest den fire-fem ganger, opplevelsen er hver gang ekstatisk, ja nærmest magisk, men jeg klarer fremdeles ikke få tak på den. Kanskje er det et godt tegn?

Philippe Claudel: Brodecks rapport (2007)
Så langt, årets store leseropplevelse. Min rapport om dette kunststykket kan leses her.

Kjell Arild Pollestad: Veien til Rom – Hvordan jeg ble katolikk (1990)
Dette er kanskje ikke hans beste bok, personlig setter jeg langt større pris på hans litterære dagbøker, men ”Veien til Rom” har betydd mye for meg, en slags vekker sammen med hans ”Pater Hilarion”. Dette er altså en selvbiografisk tekst, en ærlig beretning om hvordan protestanten fra Jæren - via barndommen, den rotløse ungdomstiden og gjennom sin religiøse likegyldighet - finner Gud i Santa Maria Maggiore-kirken i Roma. En, jeg vil nesten si i overkant ærlig, Pater Pollestad øser rikelig fra sine oppvekstminner, og strør om seg med personlige betraktninger, små anekdoter og er som alltid vittig og alvorlig – og selvfølgelig alltid underholdende. Og for de tvilende, boken er ikke spesielt forkynnende. Dette er rett og slett en lettlest bok man blir i godt humør av, skrevet for hele menigheten.

Michel Houellebecq: Muligheten av en øy (2005)
Elsket og hatet som få andre nålevende forfattere. En vulgær, spottende, provokativ, utfordrende, rasistisk misogyn, - bør man i det hele tatt lese noe av en mann med slike merkelapper/advarsler på? Ja, helt klart. I hvert fall i Houellebecqs tilfelle. For den nihilistiske Houellebecq i narrens uniform er uhyre presis i sine beskrivelser av dagens samfunn, et samfunn og en moral i fullstendig oppløsning (iallfall sett med forfatterens evige pessimistøyne). Og det er kanskje derfor mange provoseres, og kritikken og de hånlige adjektiver rammer ham som en dartskive på en engelsk pub – han parodierer først og fremst den vestlige middelklassen: Vår griskhet, vår forfengelighet og frykt for aldring, vår overfladiske tilværelse, vår higen etter karrièreklatring og makt, kjærlighet som ren forbruksvare og uforpliktende sex, samt vår nesten latterlige hjelpeløshet i det vakuumet som tilsynelatende oppstår i kjølvannet av vår søken etter en identitet. Dette er evige temaer i hans øvrige romaner. Så også i hans aller beste – "Muligheten av en øy".
Stikkordene her: Kjærlighet, kloning, fysisk forfall, evig liv, tap av menneskelighet og de naturlige følelser, vitenskap fremfor tro, sekter og endetid. Dessverre, tror jeg, er boken meget aktuell. Menneskenes trang til stadig å strekke grensene innen det etiske og moralske blir kanskje jordens undergang. Jeg håper bare ikke Houellebecq får rett i sine pessimistiske antagelser i denne glimrende boken. Nydelig, sår, ekkel, frastøtende og engasjerende; Houellebecq er dyktig i sine skildringer, og fremfor alt - boken er skremmende aktuell.

Dietrich Schwanitz: Dannelse (1999)
En murstein av en bok om dannelse. Uinteressant og søvndyssende sier De? Aldeles ikke.
Fra omtalen på bokomslaget: ”Første del behandler den kulturelle basiskunnskapen. Europas historie presenteres som en stor fortelling, deretter formidles høydepunktene innen vestlig litteratur-, kunst-, musikk-, filosofi- og vitenskapshistorie. I annen del ledes leseren gjennom språkets, bøkenes og skriftens verden, og man stiller spørsmålene: Hva er intelligens, kreativitet og refleksiv viten? Hvordan bidrar den kulturelle kunnskapen til vår selvforståelse? Og tredje del inneholder oversiktlige tidstavler, en kommentert katalog over bøker som har forandret verden, og forfatterens egne anbefalinger for videre lesning”.
I korte trekk, - dette handler om evnen til å skille det vesentlige fra det uvesentlige, og hvorfor dette bør gjøres i visse tilfeller. Hva er kjernen i europeisk kultur, og hva må man kunne for å være et dannet menneske i en europeisk kontekst. Schwanitz er en streng, men dyktig pedagog. Boken gir leseren en grundig innføring om hva dannelse er, og hvorfor vi trenger det. Jeg har sagt det før, og gjentar meg gjerne: Dannelse bør være skolepensum.

Michel de Montaigne. Essays – Annen bok (1580)
Montaigne - essayets, eller skissens/forsøkets opphavsmann - har skrevet noe som må være noe av det ypperste jeg noensinne har lest. Man har iq, og man har det langt sjeldnere som kalles visdom. Boken forteller: ”Dette er en øvelse i selvrefleksjon”, og maken til reflektert herremann er det vel knapt mulig å oppdrive.
”Michel de Montaigne (1533-1592) var utdannet jurist og innehadde en dommerstilling ved Parlamentet i Bordeaux. I 1570 trakk han seg tilbake til sitt slott Montaigne i Périgord, der han søkte å leve sorgfritt og uberørt av tidens heftige religiøse og politiske strider, i flittig studium av oldtidens filosofer. Han hadde sitt ly i tårnet, hvor han innrettet et stort bibliotek. Der leste han de kjære bøker, tenkte, nøt sin ro og gleden over å være et fornuftig menneske, og der lot han pennen fly over papiret eftersom tankene og bildene fór gjennom hans hode. Således oppstod samlingen Les Essais: en blanding av filosofiske meditasjoner, tekstkommentarer, memoarer og dagbøker”.
En selvskreven del av Vestens litterære kanon – nok anbefalinger kan ikke gis.

Og vinen på bildet? For god litteratur hører naturligvis sammen med noen glass rødvin. For eksempel en Château Leret Monpezat 2005. Skål!

PS – urteplanten i vinduskarmen, nummer tre fra venstre, ja visst, det er deilig basilikum (Ocimum basilicum), - den er slettes ikke forsømt. Den er iallfall ikke lenger så molefunken og slapp som den var da den ble foreviget av en viss tomsing med et hendig kamera for hånden, - et bilde som forøvrig ble tatt like etter at vi kom tilbake fra ferie. Og det, mine damer og herrer, forklarer naturligvis den saken.

Neste gang - musikk.

Om å spise seg selv opp

2009-07-17T09:54:00.007+02:00

Han skar kjøttstykket opp i tynne skiver og la alt, bortsett fra hundre gram, i fryseren. Disse hundre grammene; tre lekre skiver, la han i marinade av rødvin, rosmarin, pepper og litt sennep. Der skulle de ligge og trekke noen timer. Det var ennå en stund til middag.
Logikken i det å spise seg selv opp burde være apriorisk og fullt ut akseptabel om man konsekvent fulgte den naturloven som hevdet at entropi - oppløsning - var den tendensen som preget vårt univers fra det minste atom til den mest kompliserte skapning. Entropi skjedde på alle plan. Den prosess som tilsynelatende skapte større strukturer og orden ved å sette sammen på en usannsynlig komplisert måte, via atomer og molekyler, aminosyrer og proteiner et levende vesen; eksempelvis et menneske, var i virkeligheten relativ og fullstendig misvisende. Den energimengde som ble tappet fra omgivelsene i en slik prosess, var større enn den energien produktet representerte når det framsto som skapt. Slik ble universet stadig tappet for energi; kjølt ned. Slik fløt stadig alt fra hverandre i en langsom og usynlig kjede av hendelser. Alt som ble bygget opp, skjedde som et resultat av en enda mer omfattende nedrivningsprosess.
Entropi.
Den fantes ikke noe begrep hentet fra hverken fysikk eller filosofi som Tremor Harding avskydde mer enn begrepet entropi. Her lå århundrers vitenskapspessimisme og murret, her lå alt som fantes av kulturelt og erkjennelsesmessig svartsyn lagret, her lå unnskyldninger for politikernes fadeser og krigsmenns misforståtte helteglorie. Begrepet rommet all gravalvorlig bakstrevervirksomhet.
Entropisk sett var altså Tremors forsett forklarlig. Men Tremor visste bedre. Entropien var bare en skygge, en kuliss som stengte for det virkelige landskapet. I dette landskapet trengte ikke fuglene vinger for å fly eller nebb for å synge.
På veggen, under hologrammet kalt "Nostradamus' øye", skrev han med tusj: "Lov: En optimistisk bevissthet er entropiens motbevis. Derfor er latterens usynlige bånd sterkere enn alle andre krefter."
Smertene var slett ikke så plagsomme som han hadde fryktet at de ville bli. Han hadde ingen vansker med å bevege seg rundt i rommet. Men han holdt seg mest mulig i ro for ikke å hemme eller vanskliggjøre groing og rask restitusjon. Forberedelsene til middag lot seg for det meste gjøre fra benken der han halvveis lå, halvveis satt.
Han sprettet en flaske Chateau Haut Marbuzet til lufting.

Gert Nygårdshaugs roman "Nullpluss" fra 1986 (en utvidet utgave, Nullpluss pluss, ble utgitt på 2000-tallet) var min inngangsportal til denne kunnskapsrike og dyktige skjønnlitterære forfatters eventyrverden. Jeg husker jeg leste en anmeldelse av denne boken, og det var nok det makabre tema som fanget min interesse: Tremor Harding, laserforskeren som er lei av livet og ønsker å utfordre de evige naturlover ved å installere seg i en bunker for å spise seg selv opp - et slags selvstudium og ukeslangt herregårdsmåltid. Midt i blinken!, - tenkte jeg da.
Boken er lettlest, underholdende og den forener filosofi, metafysikk og humor i sømløse, vakre broderier med ornamenter parfymert etter spenningsbokens prinsipper. Ja, ustyrtelig morsom er den, uten og miste sin subtile tyngde, og fortellerstemmen -såvel som det kuriøse rollegalleriet, fanger leseren fra første øyeblikk.
Siden har dette blitt Nygårdshaugs varemerke som har gjort ham til en av landets mest populære nålevende forfattere: En blanding eventyr og fakta, (nesten som en blanding av gode gamle Donald/Onkel Skrue-historier og Indiana Jones) rørt sammen i en krim/humorgryte og servert på gullfat. Og mange fine bøker har det blitt: Prost Gotvins geometri, Afrodites basseng og serien med gourmetdetektiven Fredric Drum. Men "Nullpluss" vil nok for meg alltid være den spesielle og kjære Nygårdshaug-boken.

Samtale mellom tre gående

2009-07-13T09:39:00.008+02:00

Det var menn som bare gikk gikk gikk. De var høye, de var skjeggete, de hadde luer av skinn og lange regnfrakker, de kalte seg Abel, Babel og Cabel, og mens de gikk snakket de med hverandre. De gikk og så seg om og så på det som viste seg, og de snakket om det og om annet som hadde vist seg tidligere. Når en av dem snakket tiet de to andre og hørte etter eller så seg om og hørte på noe annet, og når den ene hadde snakket til ende, snakket den andre og så den tredje, og de to andre hørte etter eller tenkte på annet. De gikk i solide sko, men uten pakning, hadde med seg bare det som lå i lommene på klærne, slikt som kunne tas frem i en håndvending, vises og legges tilbake. Da de lignet hverandre ble de tatt for brødre av de forbispaserende, men de var ikke brødre, var bare menn som gikk gikk, etter at de tilfeldigvis hadde truffet hverandre, Abel og Babel, og så Abel og Babel Cabel. Abel og Babel hadde truffet hverandre på broen, Babel, som kom i møte med Abel, hadde vendt om og sluttet seg til Abel, og i parken hadde Cabel støtt på dem og hadde sluttet seg til dem, og siden gikk gikk gikk de avsted ved siden av hverandre.

Slik er innledningen på "Samtale mellom tre gående" av Peter Weiss, utgitt på Cappelens Upopulære Skrifter i 1965. Er det noen der ute som har lest denne boken, eventuelt andre bøker av Weiss og har noen synspunkter? Selv hadde jeg helt fra starten av svært blandede følelser - er dette festlig?, slitsomt?, intetsigende? orker jeg lese mer? osv. Det siste kan jeg forsåvidt besvare enkelt: Nei. Jeg kom bare til side 15 (synes den startet nokså interessant og morsomt - smått naivt og/eller surrealistisk). Men kanskje var det bare meg som ikke var helt klar for boken. Forfatteren og hans øvrige forfatterskap kjenner jeg ikke til, så mitt spørsmål lyder: Er dette noe å bruke tid på? (Boken er kun på 62 sider).
Forøvrig holder jeg fremdeles på med Montaignes "Essays" - Annen bok. Den skal jeg definitivt lese fra perm til perm - absolutt fantastisk, er den.

Utdrag fra Allen-papirene

2009-07-07T19:06:00.006+02:00

Det følgende er utdrag fra Woody Allens hittil hemmelige dagbok som vil bli offentliggjort posthumt eller etter hans død, beroende på hva som kommer først.

Idé til en novelle: En mann våkner og oppdager at papegøyen hans er blitt utnevnt til landbruksminister. Han blir overveldet av misunnelse og skyter seg, men uheldigvis er geværet av den typen hvor det spretter ut et lite flagg med ordet "Pang". Flagget stikker ut øyet på ham, men han lever - en mann hjemsøkt av prøvelser som for første gang kan nyte livets enkle gleder, så som å dyrke jorda eller å sitte på en badering.
Tanke: Hvorfor dreper mennesket? Det dreper for å få mat. Og ikke bare mat: Ofte må man ha noe å drikke til.

Igjen har jeg forsøkt å begå selvmord - denne gangen ved å fukte nesen og stikke den ned i en lampeholder. Uheldigvis var ledningen for kort, så jeg oppnådde bare å kortslutte kjøleskapet. Besatt av dødstanker sitter jeg fremdeles og ruger. Jeg lurer stadig på om det er noe liv etter dette, og om de i så fall er i stand til å veksle en hundrelapp.

Jeg traff min bror i dag ved en begravelse. Vi hadde ikke sett hverandre på femten år, men sin vane tro trakk han en fotballblære opp av lomma og begynte å daske meg i hodet med den. Med tiden har jeg lært å forstå ham bedre. Jeg har endelig innsett at hans bemerkning om at jeg er "et ekkelt kryp som bare er til for å utslettes" ble sagt mer av medlidenhet enn av raseri. La oss si det som det er: han var alltid mye gløggere enn jeg - morsommere, mer beleven, mer velutdannet. Hvorfor han fremdeles står i en pølsebod er en gåte.

I dag så jeg en rødgyllen solnedgang og tenkte: hvor ubetydelig jeg er! Det tenkte jeg riktignok i går også, og da regnet det. Jeg var nedsyltet i selvforakt og overveide selvmord igjen - denne gangen ved å inhalere i nærvær av en forsikringsagent.

Idé til en novelle: En flokk bevere okkuperer Carnegie Hall og framfører Wozzeck. (Sterkt tema. Hvordan skulle det struktureres?)

I går kveld brente jeg alle mine skuespill og dikt. Da jeg brente mitt mesterverk Mørk Pingvin, tok værelset ironisk nok fyr, og jeg er nå saksøkt av noen herrer ved navn Pinchunk og Schlosser. Kierkegaard hadde rett.

Querelle

2009-07-04T09:35:00.004+02:00

Handlingen i denne boka må drives fortere framover. Det er viktig å skrape kjøttet av fortellingen slik at bare skjelettet står igjen. Å notere ned faktiske hendelser er likevel ikke tilstrekkelig. Her er noen forklaringer: Om man blir forbauset (vi sier forbauset heller enn beveget eller indignert, for bedre å vise at denne romanen skal være klargjørende) over den sorg Querelle følte da han leste om arrestasjonen, som han selv hadde provosert fram kvelden i forveien, da må man se nærmere på hans utvikling i dette eventyret. Han dreper for å stjele. Når mordet er utført, blir ikke tyveriet rettferdiggjort - man blir heller fristet til å foreslå at mordet blir rettferdiggjort av tyveriet - men helliggjort. Det viser at tilfeldighetene har latt Querelle få kjenne den moralske styrken i et tyveri som er pyntet på og opphevet av en annen forbrytelse. Hvis selve tyveriet, når det er pyntet og herliggjort i blod, mister sin åpenbare betydning i den grad at det blir fullstendig begravd under mordets prakt - skjønt det går ikke helt under, men fortsetter å forderve drapets rene handling med sitt kvalmende åndedrag - forsterker det den kriminelles vilje når offeret er hans venn.
Den risikoen han løper (hodet hans står på spill) ville allerede være nok til at det etablerte seg en følelse av eiendomsrett i ham som svært få argumenter kunne stå seg imot. Men vennskapet som knytter ham til offeret - og som gjør dette til en forlengelse av morderens personlighet - får en underlig effekt som vi vil prøve å beskrive slik: Jeg har nettopp kastet meg ut i et eventyr der en del av meg er engasjert (min hengivenhet for offeret). Jeg vet hvordan jeg skal lage en slags pakt (ikke-formulert) med Djevelen, som jeg verken gir min sjel eller min arm, men noe som er like dyrebart: En venn. Denne vennens død helliggjør mitt tyveri. Det dreier seg ikke om noen formell seremoni (selv om tårer, sorg, død og blod, i den grad disse er gjenstander, gester eller materie, er mye sterkere grunner enn straffeloven), men om en virkelig magisk handling som gjør meg til den autentiske eieren av det objektet som en venn med vilje har blitt byttet inn mot. Med vilje fordi mitt offer, i den grad det var en venn, var (det viser min sorg) et løvverk mer eller mindre ytterst på mine grener, og forsynt med min sevje.
Querelle - Jean Genet (1947)

Brodecks rapport

2009-07-02T12:33:00.008+02:00

Etter å ha latt meg forføre og gripe av "Grå sjeler" - denne boken som rettmessig blir beskrevet som "mørk og mesterlig" og som "tåler sammenligninger med de store russiske forfattere" - var mine forventninger til Philip Claudels ovnsferske roman, "Brodecks rapport", mildt sagt himmelhøye. Kort fortalt: Boken innfridde samtlige krav jeg våget å stille, og vel så det. For sjelden har jeg opplevd dysterhet, håpløshet, frykt, samvittighetskvaler, ydmykelse og menneskelig ondskap la seg skildre på en vakrere og mer poetisk måte. For det graves vitterlig i dritten, - man synker ned i den. Og man forblir der.

«Jeg er kloakken, Brodeck. Jeg er ikke presten, jeg er menneskekloakken. Og i hodet til den kan de tømme all materien, alt svineriet, for å skaffe seg lindring, for å lette børen.»

Historien er lagt til et fiktivt land i østeuropa(?) - antagelig rundt den annen verdenskrig. Fra baksideteksten: "Brodeck kommer inn på det lokale vertshuset og forstår at noe forferderlig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi". Dette er utgangspunktet for "Brodecks rapport". Bokens fellesnevner er frykten for det fremmede og ukjente, med temaene moral og tilgivelse som viktige bærebjelker. Kontrasten hat/kjærlighet - sadisme/uskyld, og sort romantikk, samfunnets tap av moralsk orden, underkastelse under samfunns- og naturlover, fremmedgjørelse, isolasjon, kroppens uverdighet (utsondringer, skitt, skam) og et altoverskyggende fokus på det håpløse og heslige, viser at Claudel - rent genremessig - låner elementer og virkemidler fra såvel tragedien som satiren. Og disse lar seg blande i et dragsug av en dramaturgi som løftes av møysommelig broderte setningskonstruksjoner og storslagen bruk av metaforer og symbolikk. Historien er holdt i en langsom, litt gammelmodig stil, uten å fremstå arkaisk (eller utpreget tungrodd) , med en tone som er enkelt fremlagt, farlig treffende og med en lavmælt eleganse som masserer sjelen. Men det er langt fra bare en vev av fine ord hvor forfatteren blir selvnytende ordonanist. Både Hamsun og Celine kan fungere som gode referansepunkter, men Claudels særegne fortellermåte er nettopp det, særegen. Og jeg vil påstå nokså enestående.

«Leiren lærte meg det paradokset: Mennesket er stort, men vi er aldri på høyde med oss selv. Det er en umulighet som er nedlagt i vår natur. Da jeg la ut på den svimlende ferden, da jeg trinn for trinn gikk ned den motbydelige stigen som førte meg dypere og dypere i Kazerskwir, beveget jeg meg ikke bare mot fornektelsen av min egen person, men også, på samme tid, mot full erkjennelse av beveggrunnene til bødlene mine, og til dem som hadde utlevert meg til dem. Og dermed også, på sett og vis, mot en ansats til tilgivelse.»

Claudel er en dyktig stilist og forteller, i besittelse av en faglig sikkerhet hvor prinsippene språkbygging og ordklasser omslutter hverandre i evig kjærlighetselskov. Det endelige resultat viser at innhold og den rent tekniske form er komplementære størrelser. "Brodecks rapport" er stundom vond å lese - all begredeligheten, den fysiske og psykiske torturen, hvordan et folk og et samfunn projiserer alt sitt oppdemmede hat mot enkeltpersoner, smerten, meningsløsheten - men det er likevel langt fra litterært sensasjonjag, voldsromantikk og forherligelse av kynisme. Boken er også båret av kjærlighet, og den er rørende nydelig.
Det handler mye om naturen; landskaper og dyr, det vakre og stygge - også i metaforisk forstand. For det er naturen selv som har belemret mennesket med en disposisjon for all umenneskelighet. Ondskapen er like uforklarlig som kjærligheten, men med kjærlighet (og tilgivelse) har man universalnøkkelen til å se mennesket i dets rette lys, i sin egen tragedie, og dermed evnen til å befri det. For slik bokomslaget forteller: "Under alt sammen gløder kjærlighet og forhåpning som en svak flamme" - og det er nettopp i skjæret av dette lyset vi fomler oss frem, klamrer oss til håpet. Slik som i Brodecks tilfelle: Det som holder ham oppe er ønsket om å se igjen sin kone. For det er hva det til syvende og sist handler om - tro, håp og kjærlighet.
En stor leseropplevelse. Anbefaling er herved gitt.

Om bøker - Montaigne

2009-07-01T08:55:00.006+02:00

Jeg skulle nok gjerne hatt et mer inngående kjennskap til tingene, men ikke til den pris som er satt på den. For jeg har til hensikt å tilbringe resten av mitt liv i ro og mak og ikke slite meg ut. Jeg vil ikke bry min hjerne med noe, ikke engang for å tilegne meg viten, hvor verdifullt dette enn er. Alt jeg søker i bøkene er gleden over et anstendig tidsfordriv; og hvis jeg driver studier, er det bare for å søke den viten som gir meg kunnskap om meg selv, og som lærer meg hvordan jeg best skal leve og dø: Det er det mål som min svettende hest bør føre meg frem til.

Støter jeg på noe vanskelig under lesningen, blir jeg ikke sittende og bite negler av den grunn, men lar det bare ligge etter å ha gått til angrep en gang eller to. Hvis jeg fordypet meg i det, ville jeg forspille både tid og krefter, for mitt sinn arbeider spontant. Det jeg ikke ser i første omgang, ser jeg enda dårligere når jeg biter meg fast i det. Alt jeg gjør, må være lystbetonet; for sterk utholdenhet og anspenthet svekker min dømmekraft og gjør den tung og trett. Mitt blikk blir forvirret og uskarpt; jeg må vende det bort og bare rykkevis rette det mot problemet, akkurat som det anbefales, når vi skal bedømme løden i skarlagenfarget tøy, å la øynene fare over det fra ulike vinkler og gjenta dette med korte mellomrom.
Hvis en bok kjeder meg, tar jeg en annen, men jeg hengir meg bare til den i stunder hvor leden over å ikke gjøre noe begynner å gripe meg. Jeg fester meg sjelden ved nye bøker, fordi de gamle forekommer meg mer kraftfulle og innholdsrike; og heller ikke ved de greske fordi mine skoleguttkunnskaper i språket ikke gir dømmekraften noen mulighet til å utføre sitt arbeid.

Michel de Montaigne

Dagens fangst

2009-06-19T17:40:00.004+02:00

Aksel Sandemose - En flyktning krysser sitt spor.
Doris Lessing - Sommeren før mørket.

Om Lessing aner jeg ingenting, det er simpelthen bare et navn som dukker opp her og der på diverse blogger. Nå skal jeg gjøre min borgerplikt, lese henne.
Sandemose, derimot, vet jeg er en artig kar.

Hvorfor riksmål? Her kommer 10 gode argumenter:

2009-06-14T14:44:00.004+02:00

Men først: De 10 punktene er også et innlegg for moderat bokmål, dvs. for det bokmålet som ”ikke fjerner seg mer fra riksmålet enn den offisielle rettskrivning krever”.
Ser vi bort fra tellemåte og tallord, en del fremmedord og en den fortidsformer av svake verb, er det få forskjeller av betydning mellom riksmålsrettskrivningen og det moderate bokmålet. Men ”radikalt bokmål” (nynorsklignende, samnorsk bokmål) er noe ganske annet.
Riksmålet normeres av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, som er en frittstående institusjon. Bokmålet normeres av Norsk språkråd, som er det offisielle organet for språknormering. Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi har hver to representanter i Norsk språkråd.
Rettskrivningen i punktene nedenfor er både riksmål og moderat bokmål. Selv kaller vi ofte denne språkformen ”riksmål/moderat bokmål”.

1. Riksmålets dominerende stilling på landsbasis (90 – 100 %)-skriftspråk i frivillig bruk) er det avgjørende argumentet. De som velger å skrive riksmål, velger et språk de møter daglig hvor som helst i landet, et språk som de fleste kan bruke og som alle forstår godt.

2. Uansett hva man utdanner seg til eller hvilket yrke man arbeider i, vil man erfare at riksmålet ”er der” som et uunnværlig arbeidsredskap, fullt utviklet, som oftest gjennom generasjoners bruk.

3. Et språk som har vært dyrket slik som riksmålet, gir muligheter til å velge stilnivå. Forfattere trenger det mest, men også vi andre. Et privatbrev, et avisinnlegg, en høytydelig tale eller en spøkefull tale – hver genre krever sin stil, sin uttrykksmåte, sitt ordvalg. Som skoleelev skal man øve seg i forskjellige genrer og trenger hele stilskalaen. En slik skala kan bare eksistere i et språk med sterk litterær tradisjon, i et språk som definerer en normalstil som de andre stilplanene ses i forhold til. Det er tilfellet i riksmålsnormeringen.

4. Riksmålet er det språket som den vesentlige del av vår skriftkultur har fått uttrykk i, og det har sin sterke stilling i kraft av seg selv. Språkplanleggerne på 1900-tallet har flere ganger forsøkt å omforme det radikalt eller bryte det i stykker, men angrepene på det (i 1917, 1938 og 1959) har stort sett prellet av. Den som bruker riksmål, bruker et språk som har bevist sin livskraft.

5. Uansett styrke og utbredelse bør et språk være lett å lære. Reglene må være noenlunde faste og bøynings- og avledningssystemene enkle. Riksmålet tilfredsstiller slike krav. Derimot vil en valgfrihet som den vi har i de offisielle rettskrivningsnormalene, bare forvirre – mer jo dypere man trenger ned i den. Bruken av datateknologi i språkbehandling stiller skjerpede krav til enkelhet og enhetlighet i rettskrivning og bøyning, og riksmålet tilfredsstiller slike krav.

6. Når man har lært rettskrivning, er det plagsomt å måtte lære store eller viktige deler av den om igjen fordi den er forandret. Ut gjennom 1900-tallet har mange måttet gjøre det, hvis de skulle mestre den til enhver tid gjeldende offisielle rettskrivning. I riksmålsnormeringen tar vi sikte på å holde skriftbildet stabilt og ikke gjøre forandringer før vi ser at det nye har livets rett. På den måten stryker vi skriftspråket som selvstendig system.

7. Men skriftspråket er ikke uavhengig av talespråket. En viktig del av grunnlaget for den skriftlige normen er det standardiserte talespråket, det vil si det talespråk vi bruker når vi ikke snakker dialekt og når vi leser. I og med dette grunnlaget – skrifttradisjonen og standardtalespråket – normeres riksmålet på samme måten som man normerer i andre kulturland. Riksmålet er med andre ord et normalt europeisk språk.

8. Norge er en utpreget kulturmottager og dermed utsatt for språklig påvirkning. Landet trenger et språk som både er smidig nok til å oppta og eventuelt omforme det verdifulle i det nye, fast nok til å sile fra det overflødige og egnet til å være det nasjonale vern som alle kan føle trygghet ved. Et språk med slike egenskaper finner ikke i noe land. Norge kan neppe mønstre noe bedre enn riksmålet.

9. Riksmål er den form for norsk som lettest blir forstått i Sverige og Danmark, og dermed i Norden. Det er det språk som egner seg best i nordisk samkvem hvis det trengs et felles språk, og er det språk utlendinger i alminnelighet oppfatter som norsk.

10. Riksmål er altså et fullt utviklet moderne språk. Men i tider da det snakkes om røtter og om historieløshet, blir også den lengre og dypere tradisjon et vesentlig moment. Erfaring har vist at så vel Petter Dass (1700-tallet) som Henrik Ibsen (1800-tallet) kan normaliseres til moderat 1917-rettskrivning uten at vesentlige verdier går tapt. Dagens riksmålsrettskrivning er en videreføring av den moderate fra 1917, og den bidrar dermed til å hindre at en vesentlig del av vår litterære arv blir et språklig-ortografisk lukket land for fremtidens nordmenn.

Leserapport sånn omtrent midt i året

2009-06-13T13:12:00.007+02:00

Jeg er ingen ren bokblogger, selv om enkelte av mine bloggvenner ynder å kalle meg nettopp det. Hos andre har denne bakgårdsblogg (som jeg liker å kalle den) sogar fått merkelappen ”Katolsk blogg”, ”Kulturell helaften” og den noe tvetydige ”Annet/alternativ”. Som nevnt ønsker jeg ikke å definere denne bloggen i noen grad eller vinkle den mot noe spesielt, selv om enkelte særegenheter unektelig skinner gjennom som en lyskaster rettet mot mine gamle, utslitte underbukser. Jeg administrerer allerede en ren politisk blogg; alt annet som måtte falle meg inn å skrive om, havner dessverre her. Og joda, det blir noe om bøker.
Men nu til sakens hovedanliggende. Rett før nyttår ble det personlige leseråret oppsummert og vurdert, og om jeg husker korrekt – konklusjonen var at de trehundredeogfemogseksti dager hadde vært særdeles gode og tilfredsstillende. Altså litterært sett. Men dessverre kom jeg i skade for å love at jeg igjen skulle ta fatt på både Hamsun, Ibsen og Undset. Store ord fra liten manns munn. Mitt samvær med disse litterære giganter i det inneværende år har vært noe begrenset for å si det forsiktig. Totalt fraværende for å være dønn ærlig. I stedet har jeg lest en rekke bøker om igjen - slik jeg også ofte tar frem igjen gode filmer eller CD-er; jeg blir simpelthen ikke ferdig med dem. Og godt er det.
Som den observante leser har fått med seg, har det blitt noen bøker av Odd Eidem. Jeg er på god vei til å skaffe meg samtlige av hans utgivelser; de berømte flanerier, romanene, barnebøkene, skuespillene og essayene. Alt er ikke like bra, bevares, men alt skal leses, og alt tåler flere lesninger! Lysten på å kvele en gjesp? Prøv Strindbergs ”Hemsöfolket”. Jeg har sansen for ham, denne store svenske forfatter, men denne ble, vel, søvndyssende av flere årsaker. Kanskje tar jeg den frem ved en senere anledning. Rolv Wesenlund var for meg et nytt bekjentskap, i bokform vel å merke. Jeg har naturligvis fått med meg hans debattvirksomhet opp gjennom årene. Han er en stor stilist, men boken skjemmes av for mange grammatiske og elementære skrivefeil. Dog, - riktig så lystig, giftig og ikke minst lattervekkende og underholdende var hans bok ”Du verden …”.
En roman som gjorde sterkt, jeg vil si uslettelig inntrykk, var Philippe Claudels ”Grå sjeler”. Anbefaling kom fra Tehme melck. Etter videre research i ulike fora hvor superlativer som ”poetisk, gammelmodig språk”, og ”gotisk, mørk, mesterlig” og ”kresen språkkunst, setninger som gedigne kunstverk” ble kastet etter denne franske forfatter, forstod jeg at ”Grå sjeler” ville komme til å treffe de riktige nerver og følelser hos undertegnede. Helt korrekt. Nok en anbefaling mine damer og herrer.
I kolonnen til høyre føres en kronologisk logg over bøker jeg har lest, men ikke alt føres inn. Jeg har lest noen noveller fra ”Roald Dahls Beste”, blant annet ”Annen manns rygg” og ”William og Mary”, men altså ikke hele boken, så det kvalifiserer ikke til loggføring. Og det er gode klassiske noveller må jeg få legge til. Dessuten har jeg kost meg med Francis Bull ”Land og lynne” (Bull er bestandig godt å lese), men igjen – ikke hele boken. Og nylig har jeg gått til anskaffelse av Michel de Montaigne ”Essays – annen bok” (det er en bok full av livsvisdom, helt obligatorisk), - ledd meg skakk av utdrag fra Niels Chr. Geelmuydens siste, ”Reisebrev”, som min kone og jeg leser høyt for hverandre, og jeg har virkelig fått sansen for Aksel Sandemose etter å ha fordøyd ”Et blått vann i urskogen”. I tillegg blir det som nesten alltid tid til noen filosofiske artikler, essays og utdrag her og der, klint innimellom jobbing, oppvask og alt det andre. Sist, men ikke minst, har jeg akkurat slått klørne i ”Brodecks rapport” av nevnte Claudel. Det ligger faktisk an til å bli et enda bedre leserår enn i fjor. Tre ganger hurra!

Man svarer seg selv.

2009-06-08T21:02:00.005+02:00

Jeg skal gjøre det kort og greit. Den godeste blogger Dipsolitteraten, har nylig truet meg på livet til å besvare de spørsmål jeg stilte ham (og alle andre der ute), og siden undertegnede ikke liker å stirre inn i en pistolmunning, så skal jeg pokker meg skrive så brokken formerlig spruter!

Spørsmålene lød som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien -
hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

Mine svar:

1. Hadde du spurt meg for atten år siden; "American psycho" av Bret Easton Ellis og/eller "En verdensomseiling under havet" forfattet av Jules Verne. Idag er jeg neimen ikke sikker. Et stort definerende og moralsk, filosofisk verk à la Dostojevski eller Platon? Jeg hadde vært stolt av f.eks. "Beretninger om beskyttelse" av Fosnes Hansen, kunne hvilt i evig tid på laurbærene om jeg kunne ført opp "Dr. Zhivago" (Pasternak) på CV-en, og synes "Maldorors sanger" (Lautreamont), "Cruise" (Eidem), "Mesteren og Margarita" (Bulgakov) og "Døden i Venedig" (Mann) er storveis. Kanskje "Drømmetydning" av Freud; jeg husker den som relativ tung. Sikkert et godt tegn. Nei, jeg går for Bibelen.

2. Ikke mange romaner, men flere fagbøker innen filosofi og religion.

3. "Tilværelsens uutholdelige letthet" - Milan Kundera.
("Krig" av Knut Nærum var også overraskende kjedelig og platt, ellers liker jeg Knut).

4. Lettere henslengt på sofaen, dormende i sengen, med en drink på verandaen. Ellers leser jeg på bussen, og faktisk mens jeg går.

5. Svensk, dansk, engelsk, noe italiensk.

6. Husmorporno.

7. Jeg er fristet til å svare ja. Men jeg forstår at det selvfølgelig er umulig å besvare dette spørsmålet, hva skal sammenlignes, egentlig? Før og nåtid er så mangt.

8. Nei. Her kjøpes det bøker over en lav nypusset sko.

9. Jeg har aldri telt. Noen hyllemeter her, noen hyllemeter der. Noen esker her, noen esker på loftet hos mine kjære foreldre. Om noen år har vi bibliotek, min frue og jeg.

10. Man kunne jo starte med én av sine intellektuelle forbilder, Lars Roar Langslet - subtil, reflektert, dannet og pen i verbene, uhyre kunnskapsrik. Dessuten, en liten skøyer i private sammenhenger tror jeg. Verdt å lytte til med andre ord.
Odd Eidem ville kunne bidratt med mange tankevekkende historier og filosofiske anekdoter, og i dette selskapet ville nok også Hallvard Rieber-Mohn, Umberto Eco og David Hume utgjøre en dynamisk og frisk gruppe. Jeg synes også Richard Dawkins er interessant å lytte til, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans oppfatninger. Men det er jo irrelevant.
Andre forslag: Michel Houellebecq, Arnulf Øverland, Bill Bryson, Johan Borgen og Giovanni Boccaccio. Tjohei!

Fem utvalgte bøker

2009-05-31T15:32:00.007+02:00

Ikke én kjeft har sendt meg en litterær utfordring; denslags fjas brer som kjent om seg lik en lystig epidemi på de ymse bokblogger i vårt ganske land for øyeblikket. Lar jeg meg affisere? Føler jeg meg utelatt fra det "gode selskap"? Håhå! Å nei, -ikke denne gamle lesehesten med den frådende mule i bokstavenes havresekk og de iltre bakben galopperende på samfunnets rumpe! Eller noe sånt. Tar jeg likevel imot den ikke-eksisterende utfordringen, illusjonen, og kaster opp mine svar? Det kan De bite Dem i portvinsnesen på!

Altså, jeg skal herved sitere innledningen på fem bøker jeg liker forbasket godt, og som jeg under enhver omstendighet ikke ville nøle med å anbefale til de mange ubefestede sjeler der flakser og bakser avsted i vårt mørke kosmos som fluer omkring en glinsende brun bæsj! Nuvel.
Det kunne like gjerne blitt fem andre verker, men idag, av visse og uvisse grunner, ble det følgende:

"Grå sjeler" av Philippe Claudel
Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det er så vanskelig. Det har gått så lang tid at ordene aldri vil tre frem igjen, ikke ansiktene heller, smilene, sårene. Likevel må jeg prøve å få sagt det. Få sagt det som har pint meg og plaget meg i tjue år. Angeren og de store spørsmålene. Jeg må ta kniven fatt og åpne mysteriet som en vom og stikke begge hender inn, selv om ingenting forandrer seg det minste grann.

"Maldorors sanger" av Comte de Lautréamont
Himmelen gi at leseren blir dristig og at han øyeblikkelig blir like vill som det han leser her, og måtte han finne sin steile og øde vei gjennom det ødslige myrland som disse dystre og forgiftede sidene er, uten å gå seg vill. For hvis han ikke legger minst like mye streng logikk og åndskraft som kritisk sans i det han leser, vil de dødelige dunstene fra boken suge seg inn i hans sjel som vann i sukker.

"Filosofi på kammerset" av Marquis de Sade
Til dere libertinere. Nytelsesmennesker i alle aldere og av alle kjønn! Det er kun dere jeg tilegner dette verket. La dere nære av bokens prinsipper, for de vil fremelske deres lidenskaper, og disse lidenskapene - som kalde og platte moralister skremmer dere bort fra - er ikke annet nettopp de samme midler som naturen benytter for å få mennesket til å nå frem til de anskuelser som naturen selv har på det. Ikke lytt til noe annet enn disse deilige lidenskaper. Deres røst er det eneste som bør lede dere frem mot lykken.

"Gleden er gratis" av Kjell Arild Pollestad
Det er ikke mye som er gratis i det moderne liv. Inntil videre er det gratis å puste, men selv om den luften vi puster i blir stadig mer usunn, er det sannsynligvis bare et spørsmål om tid før også den blir avgiftsbelagt. Det er lenge siden det var gratis å drikke vann. Nå må vi mange steder også betale for å late vannet! I matbutikkene blir det stadig dyrere å bruke egne penger. I næringslivet tas det betaling for å sende regning. Til en advokat koster det minst fem hundre kroner å si goddag. På togene trenger vi ikke bare billett for å reise; det kreves i tillegg billett for å sitte. På flyene betaler vi avgift for å lande, på skipene for å legge til kai. Drar vi til Nordkapp, må vi betale to hundre kroner til Magerøy kommune bare for å stå og se på hav og himmel.

"Kala" av Odd Eidem
Det var juni og det var kveld, og en liten pike hadde lagt seg. Da reiste hun seg i sengen og pekte:
-Se! Ser du at månen er en gul boble!
Ut tittet moren av vinduet, men hun så aldri det samme som barnet; hun trakk sammen gardinene.
Boble? gjentok hun, gjennom mørket.
-Ja, svarte det bestemt fra sengen. En liten kone har sittet på et tak, tror jeg, hun har stukket et rør i sepevann, og så har hun blåst måneboblen og alle stjerneboblene utover himmelen. Og vet du hva! Hun har en stor hatt på hodet!
Moren tenkte seg lenge om før hun sa:
Kjenner du navnet på den konen?
-Bibibabå, sa piken, og hun nølte ikke.
Hva sier du for noe?
Piken sa det omigjen og meget tydelig. Moren spurte forsiktig:
Har du truffet - denne - Bibiba -?
-Bå! Å ja! Mange ganger!
Hvor er det hun bor, hun Bibi -?
-Babå! Inne i en have, på taket av et hus!
Og - hvor er den haven?
-Det vil jeg ikke si til noen.
Nå skal du sove, hvisket moren. Kan jeg får en klem?
Og det fikk hun, og litt redd gikk hun ut av værelset, en ung mor med krøllruller i håret.

Utfordringen kastes ned fra mitt elfenbenstårn, tar du imot den?

Oppsøkende forurensning

2009-05-18T21:20:00.005+02:00

Etterpå skulle alle på diskotek i sommernatten. Noen av oss følte oss uendelig tilårskomne da vi heller foretrakk en stille bryggeflanering. Ha det hyggelig ...
Diskotek er ikke mitt bord. Jeg har prøvesmakt fenomenet, og velger hva som helst - til og med en diskusjon om Bibelen med ungt, avkristnet folk som aldri har lest Bøkenes Bok - fremfor lokalbedøvende sterk lyd og nevrotiserende blinklys i diskoteket.
Diskotek som står stille får man avfinne seg med, men ikke uten en viss undring. Råsterk musikk og kvikke lys er en forutsetning når miljødoping skal utføres. Sansene skal bombarderes. Og doping med lys-/lydbølge er en forutsetning når dans er blitt en innadvendt egotrip, uten partnerskap og dialog.
Å danse gjør meg så nervøs at jeg må kompensere det ved å la smella gå. Diskotek som ikke står stille er dog det verste. De ruller rundt på bildekk. De virker faktisk som de er lovlige omkring 17. mai. Forunderlig er det, at ordensmaktens forlengede arm ikke for lengst har slått hardt i bordet og bøtelagt, inndratt, kastrert og arrestert disse ølfulle lydfascister som forurenser miljøet i blonde maikvelder i avsavn av glede. Og så dette - i et land der selv stumme plakater til oppslag må godkjennes av politiet ...?
Det må ikke skje igjen i neste års russetid at ambulerende diskotek får kjøre sine vekkelsesrunder etter midnatt uten påtale.
Hva er det de egentlig de vil med sine utadvendte høyttalerier, drevet av sterke strømaggregater lånt fra foreldrenes landsteder og hytter? De vil ha høy musikk, javel. Men det ligger nok en sound-misjonær skjult i decibelkrattet. Eller er det en provokatør? Vil du ikke høre, så skal du ...
Jeg vil bestemt ikke.
Heller en stille aftentur bryggelangs.
En fredelig tur istedenfor.
Ingen morild i fjorden ennå, og fortøyningen var intakt. Springflo er ventet, forteller en bryggevandrer som vet det meste om månens faser og vindenes retninger.
Det er allikevel noe nytt i fjordluften i kveld som ikke har med norsk natur å gjøre. Visse lystbåter er blitt fjordens omflytende, oppsøkende diskoteker, og jeg ber ordens- og roforvalterne utstyre seg med fullmakter til resolutt inngripen, fengsling på ubestemt tid, samt tap av allmenn aktelse, forsterkere og høytalere. Jeg er oppsøkt, oppøst og opprørt nå. Hva er det egentlig de vil med å spille så høyt, fra sine røde lasteplanhytter - og nå også fra lystbåtene? Vil de tvangsfrelse oss til å tro på diskoteksaken?
Det verste er ambulerende diskotek på rett kjøl.
De bare trenger seg på en. Hva i svarte har hasjpåvirket Jamaica-reggae på Svenner Fyr å gjør, bortsett fra å forurense og forulempe?
Diskotek skal stå stille og fylles av frivillige.
Ikke oppsøke.
Det holder nå.
Hører dere det!

- Rolv Wesenlund

Verdens beste land - en pamflett

2009-05-16T09:34:00.005+02:00

Nina Witoszek, som idag fungerer som professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo, er en forfatter og skribent hvis resonnementrike meninger og dertilhørende giftige penn jeg "bestandig" har hatt glede av å følge.
Dessverre må det innrømmes at jeg har lest for lite av henne. Kun "Kultur og krise" for noen år siden, men desto flere kronikker og debattinnlegg, portretter og intervjuer. Dette bør det herved gjøres noe med. Hennes nyeste bok, "Verdens beste land", som jeg forstår er restaurerte artikler fra flere år tilbake, er nå i salg, og den virker lovende. Dette er sakset fra ukens Morgenblad:

Spørsmål om hva man kan si og ikke si er ikke fjernt fra tematikken i Witoszeks nye bok Verdens beste land. En spissformulering i boken er at mens muslimer tror på Gud, tror nordmenn at de er Gud. Desstuten at en åndelig opplevelse er noe nordmenn har på en fjelltopp en stakket stund, og som de mister igjen så fort de er tilbake i byen.
-Er dette noe du har erfaring med?
Det er min egen private autopsi eller analyse av det jeg har lest. Det finnes svært lite metafysikk i norsk skrivning, heller ikke i den litteraturen som burde ha appetitt på transcendens. Jeg snakker her om romantikken. Jeg gjør et unntak for Wergeland, som var et klinisk tilfelle. Det som slår meg i Norge er at det en gang var skammelig å ha en kropp, nå er det skammelig å ha en sjel ...Her er det kanskje lett å se at min bok er skrevet av en katolikk? Men en som er betatt av den protestantiske pragmatismen! Den norske kulturen er ikke berøvet for sine åndelige behov, men de er som bursdagstaler: Det åndelige behovet skrus på en gang i året, eller på en tur i naturen i ny og ne. I Norge vinner no-nonsense utilitarisme alltid til slutt. Min erfaring med ACEM Meditasjon er typisk. Jeg gikk dit for å oppnå transcendens, få kontakt med sjelen, Atman, hva du nå vil kalle det. Det viste seg imidlertid at ACEMs mål med meditasjonen var å bli mer energiske overskuddsmennesker. Det handler om hvordan få en opprinnelig åndelig buddhistisk tradisjon til faktisk å fungere innenfor den norske sosialistiske kapitalismen!

(Foto:Scanpix)

Notater mellom forestillingene - Eidem om kritikerrollen

2009-05-10T11:32:00.006+02:00

Å være edruelig i begeistringen, lidenskapelig i avskyen -

Av talent er jeg ingen kritiker. Men jeg er en brukbar tilskuer. Jeg har intet program. Jeg gjengir først hva jeg ser, så hva jeg føler. Så hva jeg mener. Men hvis jeg kjeder meg, klarer jeg ikke å skrive mange linjene, ikke engang om det jeg ser. Like fullt skylder jeg avisen en artikkel. Så skriver jeg isteden om kelneren som serverte meg fiskesuppe før forestillingen. Det bør være skribentens ærgjerrighet å lage et severdig drama selv ut av en gråstein, for ikke å snakke om fiskesuppe.

En skuespillerinne sa til meg: "Nå har jeg stått på scenen i tredve år! Jeg vet tusen ganger mer om teater enn en kritiker! Hvorfor er det ingen som har bedt meg om å skrive?" -Ja hvorfor ikke det, tro?

Jeg skjønner musikkritikeren Bernard Shaw. Han ble spikende gal av ukunst. Jeg har lyst til å rive av dem lemmene! skrev han om dårlige fiolinister. De krenker meg for grovt. Enig! Jeg river av en arm, slenger den mot snoreloftet. Men jeg river også til meg et øyeeple. Derpå slår jeg en spiker i Pedersens tunge, skjender hans kone. For selv skjender han alt hva jeg finner guddommelig. Han spytter på min mor. Han truer mine barn med gaffel. Jeg avskyr hans mekringer i tempelet.

Hvis jeg hadde vært sjefredaktør og en dag fikk en ny teateranmelder, ville jeg hilst ham med denne velkomsttalen: Du skal bestrebe deg på å skrive dagsjournalistikk og uten spor av tanke på evigheten berette om "noe som hendte igår". Vær like stor egosentriker som de på scenen, ellers bidrar du til å minske avisens opplagstall. Og forøvrig? -er jeg likeglad med dine åndelige utgangspunkter, såfremt du klarer å forsvare dem på en underholdende måte! Akkurat som skuespilleren må du være en entertainer. Glem aldri at du har et skriveyrke som blant samtlige pennegjerninger har lettest for å ende som verdens kjedeligste lektyre. Belær ikke noen skuespiller! For det første evner du det ikke. For det annet er det slett underholdning, og du fortjener teatrets forakt. Dessuten skal du vite at jeg sparker deg nedover alle avistrappene hvis du får ry for å skrive objektivt. Den slags ry er alltid basert på en umulighet, og det vil igjen si: Du er uleselig, og dermed ikke brukbar for oss andre i redaksjonen. Dixi! Her ender din sjefredaktørs velkomsttale.

Efter en forestilling for 80 tilskuere på et avantgardeteater skrives det 3 millioner ord i avisene. Efter en forestilling for 3 millioner tilskuere på et TV-teater, skrives det 80 ord. Av dette slutter jeg ...

Dagens fangst

2009-05-06T19:59:00.005+02:00

Fire bøker til den nette sum av seksti(!) kroner - samtlige funnet på Fretex, samtlige verdt sin vekt i gull tør jeg love.

"Therese - en kjærlighetshistorie fra virkeligheten". Kjell Arild Pollestads rørende biografi om en av katolisismens største helgener i moderne tid.

"Tilfeldighetens røtter" av Arthur Koestler: En nyorientering i livssyn og verdensanskuelse, konfrontasjon mellom to vidt forskjellige forskningsgrener - parapsykologi og moderne atomfysikk - og koinsidenser, såkalte "tilfeldige" sammentreff. Oversatt av André Bjerke.

"Enhet og annethet". Egil A. Wyller tar utgangspunkt i de klassiske tenkere Platon, Cusanus og Kant/Fichte, og reflekterer så deres tankeansats inn i vår egen tid. Første del gir en historisk innføring i tematikken, annen del gir en systematisk prinsipplære i tilknytning til de dialektiske prinsipper enhet og annethet, og i tredje del søkes prinsippene eksistensielt anvendt på temaene "Gud", "verden" og "menneskesjelen".

Med boken "Reisegleder - streiftog i land og sinn", forfattet av vår tidligere åndshøvding Hallvard Rieber-Mohn, ønsker den forhenværende pater å gå "under overflaten" i de landene vi besøker. Hvordan er "egentlig" italienere, engelskmenn, jøder, irer, spanjoler og franskmenn? Hvorfor opplever vi dem som vi gjør? Personlig, muntert og med en penn skarpere enn de fleste, gir Rieber-Mohn svarene gjennom ulike sammenhenger - viten og inntrykk, historie, kultur, litteratur, kunst, sinnelag, atmosfære, språk - og først og sist: Mentalitet.

Om poetisk bruk av språket

2009-03-29T11:15:00.003+02:00

Det språklige uttrykks godhet består i at det er klart uten å være banalt. Klarest er språket når det består av vanlige ord, men da er det også banalt. Eksempel på dette er Kleofons og Sthenelos' diktning. Opphøyet og vendt bort fra det hverdagslige er det språk som bruker uvanlige ord, jeg mener fremmedartede ord og metaforer og utvidede ord, overhodet alle ord som avviker fra det vanlige. Men hvis en dikter bare bruker slike ord, vil resultatet bli gåtetale eller kaudervelsk, nemlig gåtetale av bare metaforer og kaudervelsk av bare fremmedartede ord. Eget for gåten er jo nemlig dette, at den taler om noe virkelig, men knytter det sammen med noe umulig, noe som ikke lar seg gjøre ved bare å forbinde ord som har sin opprinnelige mening i behold; det lar seg derimot gjøre når man bruker metaforer, f.eks.: "Jeg så mannen som med ild klebet bronsen fast på en annen" og slike ting. Av fremmedartede ord blir det kaudervelsk. De forskjellige uttrykksmidler bør derfor på en eller annen måte blandes opp med hverandre, på den ene side vil nemlig da de uvanlige ord, fremmedartede ord, metaforen, de utsmykkende uttrykk og alle de andre former det er talt om, de vil påvirke at språket ikke blir hverdagslig og platt, på den annen side vil de vanlige ord gi språket klarhet.

Ikke minst bidrar de forlengede, forkortede og omdannede ord til at språket blir klart uten å bli hverdagslig. Fordi de er annerledes enn vanlige ord og kommer på siden av hva vi er vant til, gjør de at språket ikke blir platt, og fordi de samtidig har noe tilfelles med det vi er vant til, beholder de klarheten. Derfor tar de kritikere feil som klandrer en sådan måte å uttrykke seg på og gjør narr av dikteren, slik Eukleides den eldre gjorde da han sa det var en lett sak å dikte når man skulle ha lov til å forlenge ordene som en ville, og han laget burleske eksempler i denne stil: "Epicháren eidon Marathonáde badízonta" (= Epichares så jeg mot Marathon skride) og: "ouk an g'erámenos ton ekeínou ellboron" (= han begjærte vel ikke den annens nyseurt). Men påfallende bruk av sådan uttrykksmåte er jo latterlig. Måtehold er en felles forutsetning for alle uttrykksmåter.
Den samme virkning kunne man jo nemlig også fremkalle ved en forkjært og lattervekkende bruk av metaforer, fremmede ord og øvrige uttrykksarter. Hvor stor forskjell det gjør når de derimot brukes riktig, kan man se i eposet når man setter inn vanlige ord i metret. Hvis man istedenfor alle disse uttrykk setter de vanlige ord, vil man se at vi taler sant. Således har f.eks. Eruipides skapt det samme jambiske vers som Aischylos, og bare ved å sette inn et eneste ord, nemlig et fremmedartet ord istedenfor en vanlig kjent glose, synes han vers skjønt, Aischylos' ordinært. Aischylos skapte nemlig i "Filoktetes" dette vers: "Et grådig sår som spiser kjøttet av min fot", men istedenfor "spiser" setter Euripedes "holder fest på". Og: "Nu har en mannsling som intet er verd, en ynkelig stakkar", om noen ville veksle ut med vanlige ord: "Nu har en liten mann som er svakelig og ikke pen". Og: "satte han frem en uhøvelig stol og et bord så ynkverdig" i forhold til: "satte han frem en dårlig stol og et bord som var lite." Eller om man istedenfor "strandbredden brøler" sier "strandbredden roper". Også Arifrades gjorde narr av tragikerne fordi de bruker uttrykksmåter som ingen bruker i dagligtalen som f.eks. "fra husene bort" istedenfor "bort fra husene" og "séthen" (= "din-fra") og "egó de nin" (= men jeg ham) og "Aschilléos peri" (= Aschilleus rundt) og ikke "peri Aschilléos" og lignende uttrykksmåter. Det at slike vendinger ikke hører til de vanlige, gjør at språket ikke blir platt. Men det visste ikke Arifrades.
Det er viktig å gjøre riktig bruk av ethvert av de språkets virkemidler vi har talt om, såvel av de sammensatte ord som av de fremmedartede, men det aller viktigste er metaforen. Den er nemlig det eneste man ikke kan hente fra andre og den er tegnet på naturgaven; for å finne gode metaforer er å se likhet.
Av ordene egner de sammensatte seg best for dithyramben, de fremmedartede for heksameterdiktningen, men metaforene for jamber. I heksameterdiktningen er alle nevnte uttrykksarter anvendelige, men i det jambiske trimeter, som jo mest efterligner dagligtalen, passer de uttrykksarter som man også kan bruke i prosa og de er vanlige ord, metaforen og utsmykkende ord.
Om tragedien, altså om den efterligning som skjer i handling, får det som er sagt, være oss nok.

Aristoteles om diktekunsten (oversatt av Sam. Ledsaak).

Foto: Wikipedia

En lusen idé (og kroppsfisking)

2009-03-22T12:00:00.007+01:00

Having trouble urinating? Try putting lice in your urinary tract and let them suck out the pee.
This was the proposal of Avicenna of Persia (980 - 1037) who, this suggestion aside, is considered one of the most brilliant scholars of his day; his Canon of Medicine has been called one of the most influential medical textbooks of all time.

Et lite utdrag fra den underholdende boken Weird Cures - The most hilarious, disgusting and downright dangerous medical treatments ever (Sandra Salmans, Joel Fram).
Foruten lus i urinrøret, kan man f.eks. lese om den svært innovative legen Alpheus Myers som i 1856 utviklet og tok patent på en bendelormfelle. I prinsippet var den svært lik en musefelle. I en sylinder av platina, gull og rustfritt stål ville det ligge et stykke fristende agn (f.eks. ost som Myers anbefalte), og når den sultne ormen kom snusende for å ta en jafs, ville en liten metallfjær smekke over den intetanende flatormen - dog ikke så hardt at hodet ble kappet av.
På forhånd måtte pasienten faste i syv dager, dette for å garantere at vår buktende blindpassasjervenn ville være tilstrekkelig sulten nok for en liten snack. Dernest ble fellen festet til en hyssing/tråd, og firt ned i pasientens indre. Slik måtte den ulykksalige sitte i opptil tolv timer, med en felle i magen og et stykke snøre dinglende ut av kjeften. Hvis legen ikke fikk napp etter tolv timer, måtte han fiske opp fellen, legge på et nytt stykke agn, og fortsette den selsomme pilkingen.
Det snodige er at Scientific American kan dokumentere at fellen faktisk virket, én gang. Alpheus Myers klarte til slutt å hale opp en durabelig rugg på 50 fot med den snodige anretningen som legeindustrien idag har dumpet på skraphaugen for skadelige utopier. Gudskjelov får man vel si.

Crimes and misdemeanors

2009-03-17T20:08:00.004+01:00

Ikke bare er det min favoritt blant Woody Allens glimrende katalog av filmkunst, det er en av mine virkelige filmfavoritter. Jeg skulle gjerne ha skrevet en hederlig og panegyrisk omtale, malt med gullbelagte superlativer. Kastet konfetti og lovord. Men det ville være fåfengt. Mine verdiløse ord ville uansett ha bleknet sammenlignet med denne juvel. Se den. Så enkelt kan det sies. Se den!

Anobidae

2009-03-13T08:21:00.004+01:00

Bokorm, lesehest, bokelsker; sannsynligvis oppstått av at bokorm på mange språk er et navn på larver av f.eks. billeslekten Anobidae, som eter papiret i bøker og borer ganger i det.
Den overførte betydningen kan stamme fra Åp. 10,9, der en engel kommer med en liten bok og sier: "Ta boken og spis den."
Cicero bruker uttrykket devoro om å lese bøker ivrig, "sluke" dem.
Så vet man det.

Kilde: Bevingede ord - ordtak, sitater og deres opprinnelse (Kunnskapsforlaget)

Spørsmål

2009-03-12T15:40:00.005+01:00

Av ren nysgjerrighet stilles noen spørsmål til de galopperende lesehester, snokende bokormer og spretne litteraturlopper der ute, i denne vår virtuelle verden, og skulle De være så elskverdig å besvare samtlige av dem – ja, da er De sannelig med i trekningen av to tenner! De intetsigende spørsmål lyder som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien - hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

På forhånd takk.

Kvalitet

2009-03-07T15:32:00.005+01:00

"Egentlig betyr kvalitet ”egenskap” eller ”beskaffenhet”. Ordet stammer fra det latinske qualis, hvordan, og qualitas, av hvilket slag, og står således for hva noe er. Tingenes kvalitet er dens beskaffenhet eller vesen, og når den er av høy kvalitet, betyr det at den fullt ut er seg selv. Å tape sansen for kvalitet, vil altså si å miste kontakten med det som er, med virkeligheten.
Kvalitet utvikles når noe forbedres og forfines. Denne prosessen kalles også å dyrke eller kultivere. Kultur er ikke hva som helst av menneskelige frembringelser, men det som virkelig er rendyrket og ”fint”. I dag brukes ordet fint ofte på en nedsettende måte, og en taler om ”finkultur” som en form for snobberi. Men ordet fin, som kommer fra det latinske finis, betyr egentlig mål eller sluttresultat. Før var det en selvfølge at ethvert resultat bør være så ”fint” som mulig.
Slik viser ordene oss at kvalitet og kultur er målet for menneskelig virksomhet, og at tilværelsen i grunnen blir meningsløs når kvalitetssansen går tapt. Vi kunne også si at verden mister sin verdi, fordi tingenes verdi er bestemt av hva de er …
Kvalitet er nøye knyttet til form. Det er formen som presiseres og artikuleres når noe forfines, og det er formen som uttrykker tingenes mening. Dagens kvalitetstap går derfor naturlig sammen med en fornektelse av alle ”former”, det være seg omgangsformer, ritualer eller ”finkultur”. En møter til og med denne aversjonen mot form hos dem som søker en ny spiritualitet. Men en spiritualitet som ikke inkarneres i en form, er en illusjon. Enhver forståelse må holdes fast og fremstilles i en form, og formens kvalitet er dens sannhet".

-Christian Norberg-Schulz.

Texas Death Row

2009-03-07T11:16:00.009+01:00

Dødsstraff er galt uansett hvordan man vrir og vender på det. Cowboystaten Texas, USA, synes dessverre annet. Dog, skulle en annerledes leseropplevelse allikevel friste, kan boken Texas Death Row: Last Words, Last Meals, Last Rites (Bill Crawford) kanskje falle i smak, om enn på en smule makaber måte.
Den holder hva tittelen grovt indikerer: Siden dødsstraff igjen ble gjort lovlig i staten Texas i 1977, har fengselsvesenet sendt hundrevis av fanger til de evige jaktmarker ved bruk av den elektriske stol og flerfoldige giftinjeksjoner. De domfelte blir presentert i kronologisk rekkefølge etter henrettelsesdager, med fullt personalia, samt deres siste gjøremål, deres siste måltid og deres siste famøse ord; noen ganger dypt urovekkende, andre ganger dypt rørende. I Amerika har Texas Death Row blitt en slags pro-death penalty-bok, men om det var forfatters intensjon er jeg ikke sikker på. Om man ikke setter kirkekaffen i halsen, får man iallfall en fin anledning til å trene sine toleransemuskler. Vond, men fascinerende lesning.