Querelle

Handlingen i denne boka må drives fortere framover. Det er viktig å skrape kjøttet av fortellingen slik at bare skjelettet står igjen. Å notere ned faktiske hendelser er likevel ikke tilstrekkelig. Her er noen forklaringer: Om man blir forbauset (vi sier forbauset heller enn beveget eller indignert, for bedre å vise at denne romanen skal være klargjørende) over den sorg Querelle følte da han leste om arrestasjonen, som han selv hadde provosert fram kvelden i forveien, da må man se nærmere på hans utvikling i dette eventyret. Han dreper for å stjele. Når mordet er utført, blir ikke tyveriet rettferdiggjort - man blir heller fristet til å foreslå at mordet blir rettferdiggjort av tyveriet - men helliggjort. Det viser at tilfeldighetene har latt Querelle få kjenne den moralske styrken i et tyveri som er pyntet på og opphevet av en annen forbrytelse. Hvis selve tyveriet, når det er pyntet og herliggjort i blod, mister sin åpenbare betydning i den grad at det blir fullstendig begravd under mordets prakt - skjønt det går ikke helt under, men fortsetter å forderve drapets rene handling med sitt kvalmende åndedrag - forsterker det den kriminelles vilje når offeret er hans venn.
Den risikoen han løper (hodet hans står på spill) ville allerede være nok til at det etablerte seg en følelse av eiendomsrett i ham som svært få argumenter kunne stå seg imot. Men vennskapet som knytter ham til offeret - og som gjør dette til en forlengelse av morderens personlighet - får en underlig effekt som vi vil prøve å beskrive slik: Jeg har nettopp kastet meg ut i et eventyr der en del av meg er engasjert (min hengivenhet for offeret). Jeg vet hvordan jeg skal lage en slags pakt (ikke-formulert) med Djevelen, som jeg verken gir min sjel eller min arm, men noe som er like dyrebart: En venn. Denne vennens død helliggjør mitt tyveri. Det dreier seg ikke om noen formell seremoni (selv om tårer, sorg, død og blod, i den grad disse er gjenstander, gester eller materie, er mye sterkere grunner enn straffeloven), men om en virkelig magisk handling som gjør meg til den autentiske eieren av det objektet som en venn med vilje har blitt byttet inn mot. Med vilje fordi mitt offer, i den grad det var en venn, var (det viser min sorg) et løvverk mer eller mindre ytterst på mine grener, og forsynt med min sevje.
Querelle - Jean Genet (1947)

Brodecks rapport

Etter å ha latt meg forføre og gripe av "Grå sjeler" - denne boken som rettmessig blir beskrevet som "mørk og mesterlig" og som "tåler sammenligninger med de store russiske forfattere" - var mine forventninger til Philip Claudels ovnsferske roman, "Brodecks rapport", mildt sagt himmelhøye. Kort fortalt: Boken innfridde samtlige krav jeg våget å stille, og vel så det. For sjelden har jeg opplevd dysterhet, håpløshet, frykt, samvittighetskvaler, ydmykelse og menneskelig ondskap la seg skildre på en vakrere og mer poetisk måte. For det graves vitterlig i dritten, - man synker ned i den. Og man forblir der.


«Jeg er kloakken, Brodeck. Jeg er ikke presten, jeg er menneskekloakken. Og i hodet til den kan de tømme all materien, alt svineriet, for å skaffe seg lindring, for å lette børen.»


Historien er lagt til et fiktivt land i østeuropa(?) - antageligvis rundt annen verdenskrig. Fra baksideteksten: "Brodeck kommer inn på det lokale vertshuset og forstår at noe forferderlig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi". Dette er utgangspunktet for "Brodecks rapport". Bokens fellesnevner er frykten for det fremmede og ukjente, med temaene moral og tilgivelse som viktige bærebjelker. Kontrasten hat/kjærlighet - sadisme/uskyld, og sort romantikk, samfunnets tap av moralsk orden, underkastelse under samfunns- og naturlover, fremmedgjørelse, isolasjon, kroppens uverdighet (utsondringer, skitt, skam) og et altoverskyggende fokus på det håpløse og heslige, viser at Claudel - rent genremessig - låner elementer og virkemidler fra såvel tragedien som satiren. Og disse lar seg blande i et dragsug av en dramaturgi som løftes av møysommelig broderte setningskonstruksjoner og storslagen bruk av metaforer og symbolikk. Historien er holdt i en langsom, litt gammelmodig stil, uten å fremstå arkaisk, med en tone som er enkelt fremlagt, farlig treffende og med en lavmælt eleganse som masserer sjelen. Men det er langt fra bare en vev av fine ord hvor forfatteren blir selvnytende. Både Hamsun og Celine kan fungere som gode referansepunkter, men Claudels særegne fortellermåte er nettopp det, særegen. Og jeg vil påstå nokså enestående.

«Leiren lærte meg det paradokset: Mennesket er stort, men vi er aldri på høyde med oss selv. Det er en umulighet som er nedlagt i vår natur. Da jeg la ut på den svimlende ferden, da jeg trinn for trinn gikk ned den motbydelige stigen som førte meg dypere og dypere i Kazerskwir, beveget jeg meg ikke bare mot fornektelsen av min egen person, men også, på samme tid, mot full erkjennelse av beveggrunnene til bødlene mine, og til dem som hadde utlevert meg til dem. Og dermed også, på sett og vis, mot en ansats til tilgivelse.»


Claudel er en dyktig stilist og forteller, i besittelse av en faglig sikkerhet hvor prinsippene språkbygging og ordklasser omslutter hverandre i evig kjærlighetselskov -og resultatet viser at innhold og den rent tekniske form er komplementære størrelser. "Brodecks rapport" er stundom vond å lese - all begredeligheten, den fysiske og psykiske torturen, hvordan et folk og et samfunn projiserer alt sitt oppdemmede hat mot enkeltpersoner, smerten, meningsløsheten - men det er langt fra litterært sensasjonjag, voldsromantikk og forherligelse av kynisme. Boken er også båret av kjærlighet, og den er rørende nydelig.
Det handler mye om naturen; landskaper og dyr, det vakre og stygge - også i metaforisk forstand. For det er naturen selv som har belemret mennesket med en disposisjon for all umenneskelighet. Ondskapen er like uforklarlig som kjærligheten, men med kjærlighet (og tilgivelse) har man universalnøkkelen til å se mennesket i dets rette lys, i sin egen tragedie, og dermed evnen til å befri det. For slik bokomslaget forteller: "Under alt sammen gløder kjærlighet og forhåpning som en svak flamme" - og det er nettopp i skjæret av dette lyset vi fomler oss frem, klamrer oss til håpet. Slik som i Brodecks tilfelle: Det som holder ham oppe er ønsket om å se igjen sin kone. For det er hva det til syvende og sist handler om - tro, håp og kjærlighet.
En stor leseropplevelse. Anbefaling er herved gitt.

Om bøker - Montaigne

Jeg skulle nok gjerne hatt et mer inngående kjennskap til tingene, men ikke til den pris som er satt på den. For jeg har til hensikt å tilbringe resten av mitt liv i ro og mak og ikke slite meg ut. Jeg vil ikke bry min hjerne med noe, ikke engang for å tilegne meg viten, hvor verdifullt dette enn er. Alt jeg søker i bøkene er gleden over et anstendig tidsfordriv; og hvis jeg driver studier, er det bare for å søke den viten som gir meg kunnskap om meg selv, og som lærer meg hvordan jeg best skal leve og dø: Det er det mål som min svettende hest bør føre meg frem til.

Støter jeg på noe vanskelig under lesningen, blir jeg ikke sittende og bite negler av den grunn, men lar det bare ligge etter å ha gått til angrep en gang eller to. Hvis jeg fordypet meg i det, ville jeg forspille både tid og krefter, for mitt sinn arbeider spontant. Det jeg ikke ser i første omgang, ser jeg enda dårligere når jeg biter meg fast i det. Alt jeg gjør, må være lystbetonet; for sterk utholdenhet og anspenthet svekker min dømmekraft og gjør den tung og trett. Mitt blikk blir forvirret og uskarpt; jeg må vende det bort og bare rykkevis rette det mot problemet, akkurat som det anbefales, når vi skal bedømme løden i skarlagenfarget tøy, å la øynene fare over det fra ulike vinkler og gjenta dette med korte mellomrom.
Hvis en bok kjeder meg, tar jeg en annen, men jeg hengir meg bare til den i stunder hvor leden over å ikke gjøre noe begynner å gripe meg. Jeg fester meg sjelden ved nye bøker, fordi de gamle forekommer meg mer kraftfulle og innholdsrike; og heller ikke ved de greske fordi mine skoleguttkunnskaper i språket ikke gir dømmekraften noen mulighet til å utføre sitt arbeid.

Michel de Montaigne

Opp fra graven

Vil bare minne om at den utmerkede bloggen, Synsing, som har ligget brakk en stund, igjen er oppe og tusler bedagelig i den store internettske verden.

Dagens fangst

Aksel Sandemose - En flyktning krysser sitt spor.
Doris Lessing - Sommeren før mørket.

Om Lessing aner jeg ingenting, det er simpelthen bare et navn som dukker opp her og der på diverse blogger. Nå skal jeg gjøre min borgerplikt, lese henne.
Sandemose, derimot, vet jeg er en artig kar.

Hvorfor riksmål? Her kommer 10 gode argumenter:

Men først: De 10 punktene er også et innlegg for moderat bokmål, dvs. for det bokmålet som ”ikke fjerner seg mer fra riksmålet enn den offisielle rettskrivning krever”.
Ser vi bort fra tellemåte og tallord, en del fremmedord og en den fortidsformer av svake verb, er det få forskjeller av betydning mellom riksmålsrettskrivningen og det moderate bokmålet. Men ”radikalt bokmål” (nynorsklignende, samnorsk bokmål) er noe ganske annet.
Riksmålet normeres av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, som er en frittstående institusjon. Bokmålet normeres av Norsk språkråd, som er det offisielle organet for språknormering. Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi har hver to representanter i Norsk språkråd.
Rettskrivningen i punktene nedenfor er både riksmål og moderat bokmål. Selv kaller vi ofte denne språkformen ”riksmål/moderat bokmål”.

1. Riksmålets dominerende stilling på landsbasis (90 – 100 %)-skriftspråk i frivillig bruk) er det avgjørende argumentet. De som velger å skrive riksmål, velger et språk de møter daglig hvor som helst i landet, et språk som de fleste kan bruke og som alle forstår godt.

2. Uansett hva man utdanner seg til eller hvilket yrke man arbeider i, vil man erfare at riksmålet ”er der” som et uunnværlig arbeidsredskap, fullt utviklet, som oftest gjennom generasjoners bruk.

3. Et språk som har vært dyrket slik som riksmålet, gir muligheter til å velge stilnivå. Forfattere trenger det mest, men også vi andre. Et privatbrev, et avisinnlegg, en høytydelig tale eller en spøkefull tale – hver genre krever sin stil, sin uttrykksmåte, sitt ordvalg. Som skoleelev skal man øve seg i forskjellige genrer og trenger hele stilskalaen. En slik skala kan bare eksistere i et språk med sterk litterær tradisjon, i et språk som definerer en normalstil som de andre stilplanene ses i forhold til. Det er tilfellet i riksmålsnormeringen.

4. Riksmålet er det språket som den vesentlige del av vår skriftkultur har fått uttrykk i, og det har sin sterke stilling i kraft av seg selv. Språkplanleggerne på 1900-tallet har flere ganger forsøkt å omforme det radikalt eller bryte det i stykker, men angrepene på det (i 1917, 1938 og 1959) har stort sett prellet av. Den som bruker riksmål, bruker et språk som har bevist sin livskraft.

5. Uansett styrke og utbredelse bør et språk være lett å lære. Reglene må være noenlunde faste og bøynings- og avledningssystemene enkle. Riksmålet tilfredsstiller slike krav. Derimot vil en valgfrihet som den vi har i de offisielle rettskrivningsnormalene, bare forvirre – mer jo dypere man trenger ned i den. Bruken av datateknologi i språkbehandling stiller skjerpede krav til enkelhet og enhetlighet i rettskrivning og bøyning, og riksmålet tilfredsstiller slike krav.

6. Når man har lært rettskrivning, er det plagsomt å måtte lære store eller viktige deler av den om igjen fordi den er forandret. Ut gjennom 1900-tallet har mange måttet gjøre det, hvis de skulle mestre den til enhver tid gjeldende offisielle rettskrivning. I riksmålsnormeringen tar vi sikte på å holde skriftbildet stabilt og ikke gjøre forandringer før vi ser at det nye har livets rett. På den måten stryker vi skriftspråket som selvstendig system.

7. Men skriftspråket er ikke uavhengig av talespråket. En viktig del av grunnlaget for den skriftlige normen er det standardiserte talespråket, det vil si det talespråk vi bruker når vi ikke snakker dialekt og når vi leser. I og med dette grunnlaget – skrifttradisjonen og standardtalespråket – normeres riksmålet på samme måten som man normerer i andre kulturland. Riksmålet er med andre ord et normalt europeisk språk.

8. Norge er en utpreget kulturmottager og dermed utsatt for språklig påvirkning. Landet trenger et språk som både er smidig nok til å oppta og eventuelt omforme det verdifulle i det nye, fast nok til å sile fra det overflødige og egnet til å være det nasjonale vern som alle kan føle trygghet ved. Et språk med slike egenskaper finner ikke i noe land. Norge kan neppe mønstre noe bedre enn riksmålet.

9. Riksmål er den form for norsk som lettest blir forstått i Sverige og Danmark, og dermed i Norden. Det er det språk som egner seg best i nordisk samkvem hvis det trengs et felles språk, og er det språk utlendinger i alminnelighet oppfatter som norsk.

10. Riksmål er altså et fullt utviklet moderne språk. Men i tider da det snakkes om røtter og om historieløshet, blir også den lengre og dypere tradisjon et vesentlig moment. Erfaring har vist at så vel Petter Dass (1700-tallet) som Henrik Ibsen (1800-tallet) kan normaliseres til moderat 1917-rettskrivning uten at vesentlige verdier går tapt. Dagens riksmålsrettskrivning er en videreføring av den moderate fra 1917, og den bidrar dermed til å hindre at en vesentlig del av vår litterære arv blir et språklig-ortografisk lukket land for fremtidens nordmenn.

Leserapport sånn omtrent midt i året

Jeg er ingen ren bokblogger, selv om enkelte av mine bloggvenner ynder å kalle meg nettopp det. Hos andre har denne bakgårdsblogg (som jeg liker å kalle den) sogar fått merkelappen ”Katolsk blogg”, ”Kulturell helaften” og den noe tvetydige ”Annet/alternativ”. Som nevnt ønsker jeg ikke å definere denne bloggen i noen grad eller vinkle den mot noe spesielt, selv om enkelte særegenheter unektelig skinner gjennom som en lyskaster rettet mot mine gamle, utslitte underbukser. Jeg administrerer allerede en ren politisk blogg; alt annet som måtte falle meg inn å skrive om, havner dessverre her. Og joda, det blir noe om bøker.
Men nu til sakens hovedanliggende. Rett før nyttår ble det personlige leseråret oppsummert og vurdert, og om jeg husker korrekt – konklusjonen var at de trehundredeogfemogseksti dager hadde vært særdeles gode og tilfredsstillende. Altså litterært sett. Men dessverre kom jeg i skade for å love at jeg igjen skulle ta fatt på både Hamsun, Ibsen og Undset. Store ord fra liten manns munn. Mitt samvær med disse litterære giganter i det inneværende år har vært noe begrenset for å si det forsiktig. Totalt fraværende for å være dønn ærlig. I stedet har jeg lest en rekke bøker om igjen - slik jeg også ofte tar frem igjen gode filmer eller CD-er; jeg blir simpelthen ikke ferdig med dem. Og godt er det.
Som den observante leser har fått med seg, har det blitt noen bøker av Odd Eidem. Jeg er på god vei til å skaffe meg samtlige av hans utgivelser; de berømte flanerier, romanene, barnebøkene, skuespillene og essayene. Alt er ikke like bra, bevares, men alt skal leses, og alt tåler flere lesninger! Lysten på å kvele en gjesp? Prøv Strindbergs ”Hemsöfolket”. Jeg har sansen for ham, denne store svenske forfatter, men denne ble, vel, søvndyssende av flere årsaker. Kanskje tar jeg den frem ved en senere anledning. Rolv Wesenlund var for meg et nytt bekjentskap, i bokform vel å merke. Jeg har naturligvis fått med meg hans debattvirksomhet opp gjennom årene. Han er en stor stilist, men boken skjemmes av for mange grammatiske og elementære skrivefeil. Dog, - riktig så lystig, giftig og ikke minst lattervekkende og underholdende var hans bok ”Du verden …”.
En roman som gjorde sterkt, jeg vil si uslettelig inntrykk, var Philippe Claudels ”Grå sjeler”. Anbefaling kom fra Tehme melck. Etter videre research i ulike fora hvor superlativer som ”poetisk, gammelmodig språk”, og ”gotisk, mørk, mesterlig” og ”kresen språkkunst, setninger som gedigne kunstverk” ble kastet etter denne franske forfatter, forstod jeg at ”Grå sjeler” ville komme til å treffe de riktige nerver og følelser hos undertegnede. Helt korrekt. Nok en anbefaling mine damer og herrer.
I kolonnen til høyre føres en kronologisk logg over bøker jeg har lest, men ikke alt føres inn. Jeg har lest noen noveller fra ”Roald Dahls Beste”, blant annet ”Annen manns rygg” og ”William og Mary”, men altså ikke hele boken, så det kvalifiserer ikke til loggføring. Og det er gode klassiske noveller må jeg få legge til. Dessuten har jeg kost meg med Francis Bull ”Land og lynne” (Bull er bestandig godt å lese), men igjen – ikke hele boken. Og nylig har jeg gått til anskaffelse av Michel de Montaigne ”Essays – annen bok” (det er en bok full av livsvisdom, helt obligatorisk), - ledd meg skakk av utdrag fra Niels Chr. Geelmuydens siste, ”Reisebrev”, som min kone og jeg leser høyt for hverandre, og jeg har virkelig fått sansen for Aksel Sandemose etter å ha fordøyd ”Et blått vann i urskogen”. I tillegg blir det som nesten alltid tid til noen filosofiske artikler, essays og utdrag her og der, klint innimellom jobbing, oppvask og alt det andre. Sist, men ikke minst, har jeg akkurat slått klørne i ”Brodecks rapport” av nevnte Claudel. Det ligger faktisk an til å bli et enda bedre leserår enn i fjor. Tre ganger hurra!

Man svarer seg selv.

Jeg skal gjøre det kort og greit. Den godeste blogger Dipsolitteraten, har nylig truet meg på livet til å besvare de spørsmål jeg stilte ham (og alle andre der ute), og siden undertegnede ikke liker å stirre inn i en pistolmunning, så skal jeg pokker meg skrive så brokken formerlig spruter!

Spørsmålene lød som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien -
hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

Mine svar:

1. Hadde du spurt meg for atten år siden; "American psycho" av Bret Easton Ellis og/eller "En verdensomseiling under havet" forfattet av Jules Verne. Idag er jeg neimen ikke sikker. Et stort definerende og moralsk, filosofisk verk à la Dostojevski eller Platon? Jeg hadde vært stolt av f.eks. "Beretninger om beskyttelse" av Fosnes Hansen, kunne hvilt i evig tid på laurbærene om jeg kunne ført opp "Dr. Zhivago" (Pasternak) på CV-en, og synes "Maldorors sanger" (Lautreamont), "Cruise" (Eidem), "Mesteren og Margarita" (Bulgakov) og "Døden i Venedig" (Mann) er storveis. Kanskje "Drømmetydning" av Freud; jeg husker den som relativ tung. Sikkert et godt tegn. Nei, jeg går for Bibelen.

2. Ikke mange romaner, men flere fagbøker innen filosofi og religion.

3. "Tilværelsens uutholdelige letthet" - Milan Kundera.
("Krig" av Knut Nærum var også overraskende kjedelig og platt, ellers liker jeg Knut).

4. Lettere henslengt på sofaen, dormende i sengen, med en drink på verandaen. Ellers leser jeg på bussen, og faktisk mens jeg går.

5. Svensk, dansk, engelsk, noe italiensk.

6. Husmorporno.

7. Jeg er fristet til å svare ja. Men jeg forstår at det selvfølgelig er umulig å besvare dette spørsmålet, hva skal sammenlignes, egentlig? Før og nåtid er så mangt.

8. Nei. Her kjøpes det bøker over en lav nypusset sko.

9. Jeg har aldri telt. Noen hyllemeter her, noen hyllemeter der. Noen esker her, noen esker på loftet hos mine kjære foreldre. Om noen år har vi bibliotek, min frue og jeg.

10. Man kunne jo starte med én av sine intellektuelle forbilder, Lars Roar Langslet - subtil, reflektert, dannet og pen i verbene, uhyre kunnskapsrik. Dessuten, en liten skøyer i private sammenhenger tror jeg. Verdt å lytte til med andre ord.
Odd Eidem ville kunne bidratt med mange tankevekkende historier og filosofiske anekdoter, og i dette selskapet ville nok også Hallvard Rieber-Mohn, Umberto Eco og David Hume utgjøre en dynamisk og frisk gruppe. Jeg synes også Richard Dawkins er interessant å lytte til, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans oppfatninger. Men det er jo irrelevant.
Andre forslag: Michel Houellebecq, Arnulf Øverland, Bill Bryson, Johan Borgen og Giovanni Boccaccio. Tjohei!

Indias Michael Jackson: Prabhu Deva!

Ja, ja. En av disse Youtube-videoene som er sett av millioner. Men denne utrolig fengende og nokså delikat-komplekse musikken, skrudd sammen av vestlig pop, Bollywood-arrangementer á la 1974 og østlig folkemusikk, samt de noe aparte dansetrinnene til Prabhu Deva, bidrar til at dette er noe i en helt egen klasse. Den hadde ikke engang behøvd den engelske "oversettelsen" for å fenge alle de millioner av nettets øyne og ører. Dog, det skal understrekes at Mike Suttons (Buffalaxed) oversettelse så absolutt har gjort det hele morsommere og mer tilgjengelig, og samtidig gitt den uhyre populære multiartisten Prabhu Deva (nå bedre kjent som Benny Lava etter teksten "Kalluri vaanil kaayndha nilaavo", som ble til "My loony bun is fine, Benny Lava") kultstatus - også utenfor hjemlandet India og andre Bollywoodske-omegn. Ja, til og med her i verdens navlelo, lille Norge.

Le Mépris

Ah, jeg hadde nesten glemt hvor høyt jeg elsker Jean-Luc Godards filmer, selveste flodbølgen av La Nouvelle Vague, den nye franske bølge , innen fransk film (ja, Francois Truffaut er en annen favoritt), men nylig så jeg altså igjen "Le Mépris". Fantastique! Superb! (Kan jeg fransk? Neida!)
Ikke bare får man ypperlig skuespill av Fritz Lang, Michel Piccoli og Jack Palance, samt George Delerues nydelige, melodramatiske musikk som skreddersydd for de behagelige kulisser og de skjebnetunge menneskeliv hvilke den mesterlige kameraføring hever opp til et nytt artistisk nivå; her kan man sannelig også bare nyte den smekre Brigitte Bardot til det hinsides fulle.
Vi kaster alpeluer og baguetter i været. Viva la France!

Fem utvalgte bøker

Ikke én kjeft har sendt meg en litterær utfordring; denslags fjas brer som kjent om seg lik en lystig epidemi på de ymse bokblogger i vårt ganske land for øyeblikket. Lar jeg meg affisere? Føler jeg meg utelatt fra det "gode selskap"? Håhå! Å nei, -ikke denne gamle lesehesten med den frådende mule i bokstavenes havresekk og de iltre bakben galopperende på samfunnets rumpe! Eller noe sånt. Tar jeg likevel imot den ikke-eksisterende utfordringen, illusjonen, og kaster opp mine svar? Det kan De bite Dem i portvinsnesen på!

Altså, jeg skal herved sitere innledningen på fem bøker jeg liker forbasket godt, og som jeg under enhver omstendighet ikke ville nøle med å anbefale til de mange ubefestede sjeler der flakser og bakser avsted i vårt mørke kosmos som fluer omkring en glinsende brun bæsj! Nuvel.
Det kunne like gjerne blitt fem andre verker, men idag, av visse og uvisse grunner, ble det følgende:


"Grå sjeler" av Philippe Claudel
Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det er så vanskelig. Det har gått så lang tid at ordene aldri vil tre frem igjen, ikke ansiktene heller, smilene, sårene. Likevel må jeg prøve å få sagt det. Få sagt det som har pint meg og plaget meg i tjue år. Angeren og de store spørsmålene. Jeg må ta kniven fatt og åpne mysteriet som en vom og stikke begge hender inn, selv om ingenting forandrer seg det minste grann.


"Maldorors sanger" av Comte de Lautréamont
Himmelen gi at leseren blir dristig og at han øyeblikkelig blir like vill som det han leser her, og måtte han finne sin steile og øde vei gjennom det ødslige myrland som disse dystre og forgiftede sidene er, uten å gå seg vill. For hvis han ikke legger minst like mye streng logikk og åndskraft som kritisk sans i det han leser, vil de dødelige dunstene fra boken suge seg inn i hans sjel som vann i sukker.


"Filosofi på kammerset" av Marquis de Sade
Til dere libertinere. Nytelsesmennesker i alle aldere og av alle kjønn! Det er kun dere jeg tilegner dette verket. La dere nære av bokens prinsipper, for de vil fremelske deres lidenskaper, og disse lidenskapene - som kalde og platte moralister skremmer dere bort fra - er ikke annet nettopp de samme midler som naturen benytter for å få mennesket til å nå frem til de anskuelser som naturen selv har på det. Ikke lytt til noe annet enn disse deilige lidenskaper. Deres røst er det eneste som bør lede dere frem mot lykken.


"Gleden er gratis" av Kjell Arild Pollestad
Det er ikke mye som er gratis i det moderne liv. Inntil videre er det gratis å puste, men selv om den luften vi puster i blir stadig mer usunn, er det sannsynligvis bare et spørsmål om tid før også den blir avgiftsbelagt. Det er lenge siden det var gratis å drikke vann. Nå må vi mange steder også betale for å late vannet! I matbutikkene blir det stadig dyrere å bruke egne penger. I næringslivet tas det betaling for å sende regning. Til en advokat koster det minst fem hundre kroner å si goddag. På togene trenger vi ikke bare billett for å reise; det kreves i tillegg billett for å sitte. På flyene betaler vi avgift for å lande, på skipene for å legge til kai. Drar vi til Nordkapp, må vi betale to hundre kroner til Magerøy kommune bare for å stå og se på hav og himmel.


"Kala" av Odd Eidem
Det var juni og det var kveld, og en liten pike hadde lagt seg. Da reiste hun seg i sengen og pekte:
-Se! Ser du at månen er en gul boble!
Ut tittet moren av vinduet, men hun så aldri det samme som barnet; hun trakk sammen gardinene.
Boble? gjentok hun, gjennom mørket.
-Ja, svarte det bestemt fra sengen. En liten kone har sittet på et tak, tror jeg, hun har stukket et rør i sepevann, og så har hun blåst måneboblen og alle stjerneboblene utover himmelen. Og vet du hva! Hun har en stor hatt på hodet!
Moren tenkte seg lenge om før hun sa:
Kjenner du navnet på den konen?
-Bibibabå, sa piken, og hun nølte ikke.
Hva sier du for noe?
Piken sa det omigjen og meget tydelig. Moren spurte forsiktig:
Har du truffet - denne - Bibiba -?
-Bå! Å ja! Mange ganger!
Hvor er det hun bor, hun Bibi -?
-Babå! Inne i en have, på taket av et hus!
Og - hvor er den haven?
-Det vil jeg ikke si til noen.
Nå skal du sove, hvisket moren. Kan jeg får en klem?
Og det fikk hun, og litt redd gikk hun ut av værelset, en ung mor med krøllruller i håret.

Utfordringen kastes ned fra mitt elfenbenstårn, tar du imot den?

Ord for dagen

"Man må være realist. Man må tro på mirakler".

-Chaim Weizmann-

Dagens utblåsning

Til alle dere som låner DVD-er på landets biblioteker: (Her skulle det ha kommet en lang tirade av hånlige invektiver, men jeg skal prøve å motstå fristelsen) Vær så snill å behandle dette ømfintlige materiale med varsomhet. Av ti lånte filmer, er kanskje 5-6 av dem ubrukelige. Hvor ofte har jeg ikke opplevd å ha kommet en time inn i handlingen, før det digitale sceneteppet plutselig går ned og alt svartner - både på skjermen og mentalt!
Er det så vanskelig å løfte CD-platen fra coveret til spilleren med tommeltotten forsiktig plassert på kanten, og en finger i hullet? Vel, tydeligvis. Enkelte av dem er så klissete, fulle av fingeravtrykk, riper og flekker at man skulle tro det skortet på ren intelligens hos lånerne. Sannsynligvis er det mangel på respekt for offentlig eiendom. Og skulle det vise seg at DVD-en ikke fungerer som den skal, så meld fra til biblioteket slik at ikke flere behøver å oppleve det samme! Bibliotekene sjekker nemlig ikke filmene. Det burde de, - og samtidig innføre en passende straff for synderne – utesteng dem, ta i bruk gapestokk eller vurder offentlig henrettelse.
Takk for oppmerksomheten.

En milepæl i den nedrige bloggingens verden

I alle dager, hvor tiden flyr som et vingeløst dyr! Denne bloggen har et aldri så lite jubileum, (den gyldne dato var visst 15. mai)- hele 1 år og så vidt ute av babyfasen! Altså fremdeles vaklende, usikker, sytete, keitete, hjelpeløs, frastøtende og forkavet, - men heldigvis også utstyrt med en uslitelig porsjon barnlig nysgjerrighet på det snodige vi mennesker kaller "verden". Skribenten utelukker altså ikke flerfoldige barnesykdommer i (modnings)tiden fremover.
Takk til de som i løpet av denne perioden har nedverdiget seg selv til å ytre noen linjer, kommet med kritikk og ufortjent ros til den skitsorte svane. Jeg krummer halsen i ydmykhet, men bruser bestandig med fjærene.
Jubilanten vil forøvrig på denne dag innta en behagelig posisjon på verandaen, pleie en sjofel migrene og feire med abnorme mengder kruttsterk kaffe og spinatpasta. Vi baksnakkes.


(Bildet illustrerer min oppfatning av slapp jubileumsfeiring)

Histaminer, snørr og annen moro

Jada, jeg innrømmer det så gjerne, jeg er til tider en ubehjelpelig hypokonder. Riktignok ikke av så ekstrem gemytt at jeg i ukevis forblir sengeinvalid, ristende som en semitrailer over feristen, i frykt for mannen med ljåens plutselige manifestasjon ved mitt nattbord. Ennå har jeg ikke hatt visitter fra den ”andre siden”, men jeg kan enkelt forestille meg det: Denne lumpne dødens budbringer, hvordan han håner sveklingen med et ansiktløst, iskaldt fjes, før en knokkelhånd ganske så elegant knipser vedkommende ut av denne verden for godt. Nuvel, nok om den slags pølsevev.
Denne uken har jeg atter oppsøkt min gode og tålmodige lege. Og denne gang har jeg hverken fått ”svulster” sjekket, hatt ”hjerteinfarkt” eller fått avkreftet rabies, nyrestein og Parkinson (interaksjonen mellom lege og håpløs pasient er full av trivielle nedverdigelser, må vite). Hvert år, på denne årstiden - det som jeg gang på gang har avfeid som en nokså bagatellmessig vårforkjølelse, brakte meg altså til doktoren. For å gjøre en allerede for lang og kjedelig historie litt kortere: Undertegnede har herved én minoritetsgruppe mindre å gjøre narr av. Diagnosen er stilt: Jeg er selv blitt en profesjonell snørrunge, en allergiker. Nokså bagatellmessig det også, vil enkelte hevde. De uvitende om det.
Legevitenskapens flerfoldige nyttige landevinninger har heldigvis gjort det gjennomførlig både å lindre og lege de mange grusomme plager vi mennesker av og til må kjempe mot. Så her er jeg – inderlig medlidende med meg selv, nysende, snufsete og tungpustet, med øyne røde og ubrukelige som Maos hakkespettbok,- mens nesen i det ene øyeblikk tetner totalt til, før den i det neste abrupt lar alt av det spennende nasale innhold fosse ut og frem som en annen vårflom. Hørte jeg et ”Bless you, darling?” Åh, mange takk!

Oppsøkende forurensning

Etterpå skulle alle på diskotek i sommernatten. Noen av oss følte oss uendelig tilårskomne da vi heller foretrakk en stille bryggeflanering. Ha det hyggelig ...
Diskotek er ikke mitt bord. Jeg har prøvesmakt fenomenet, og velger hva som helst - til og med en diskusjon om Bibelen med ungt, avkristnet folk som aldri har lest Bøkenes Bok - fremfor lokalbedøvende sterk lyd og nevrotiserende blinklys i diskoteket.
Diskotek som står stille får man avfinne seg med, men ikke uten en viss undring. Råsterk musikk og kvikke lys er en forutsetning når miljødoping skal utføres. Sansene skal bombarderes. Og doping med lys-/lydbølge er en forutsetning når dans er blitt en innadvendt egotrip, uten partnerskap og dialog.
Å danse gjør meg så nervøs at jeg må kompensere det ved å la smella gå. Diskotek som ikke står stille er dog det verste. De ruller rundt på bildekk. De virker faktisk som de er lovlige omkring 17. mai. Forunderlig er det, at ordensmaktens forlengede arm ikke for lengst har slått hardt i bordet og bøtelagt, inndratt, kastrert og arrestert disse ølfulle lydfascister som forurenser miljøet i blonde maikvelder i avsavn av glede. Og så dette - i et land der selv stumme plakater til oppslag må godkjennes av politiet ...?
Det må ikke skje igjen i neste års russetid at ambulerende diskotek får kjøre sine vekkelsesrunder etter midnatt uten påtale.
Hva er det de egentlig de vil med sine utadvendte høyttalerier, drevet av sterke strømaggregater lånt fra foreldrenes landsteder og hytter? De vil ha høy musikk, javel. Men det ligger nok en sound-misjonær skjult i decibelkrattet. Eller er det en provokatør? Vil du ikke høre, så skal du ...
Jeg vil bestemt ikke.
Heller en stille aftentur bryggelangs.
En fredelig tur istedenfor.
Ingen morild i fjorden ennå, og fortøyningen var intakt. Springflo er ventet, forteller en bryggevandrer som vet det meste om månens faser og vindenes retninger.
Det er allikevel noe nytt i fjordluften i kveld som ikke har med norsk natur å gjøre. Visse lystbåter er blitt fjordens omflytende, oppsøkende diskoteker, og jeg ber ordens- og roforvalterne utstyre seg med fullmakter til resolutt inngripen, fengsling på ubestemt tid, samt tap av allmenn aktelse, forsterkere og høytalere. Jeg er oppsøkt, oppøst og opprørt nå. Hva er det egentlig de vil med å spille så høyt, fra sine røde lasteplanhytter - og nå også fra lystbåtene? Vil de tvangsfrelse oss til å tro på diskoteksaken?
Det verste er ambulerende diskotek på rett kjøl.
De bare trenger seg på en. Hva i svarte har hasjpåvirket Jamaica-reggae på Svenner Fyr å gjør, bortsett fra å forurense og forulempe?
Diskotek skal stå stille og fylles av frivillige.
Ikke oppsøke.
Det holder nå.
Hører dere det!

- Rolv Wesenlund

Verdens beste land - en pamflett

Nina Witoszek, som idag fungerer som professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo, er en forfatter og skribent hvis resonnementrike meninger og dertilhørende giftige penn jeg "bestandig" har hatt glede av å følge. Dessverre må det innrømmes at jeg har lest for lite av henne. Kun "Kultur og krise" for noen år siden, men desto flere kronikker og debattinnlegg, portretter og intervjuer. Dette bør det herved gjøres noe med. Hennes nyeste bok, "Verdens beste land", som jeg forstår er restaurerte artikler fra flere år tilbake, er nå i salg, og den virker lovende. Dette er sakset fra ukens Morgenblad:

Spørsmål om hva man kan si og ikke si er ikke fjernt fra tematikken i Witoszeks nye bok Verdens beste land. En spissformulering i boken er at mens muslimer tror på Gud, tror nordmenn at de er Gud. Desstuten at en åndelig opplevelse er noe nordmenn har på en fjelltopp en stakket stund, og som de mister igjen så fort de er tilbake i byen.
-Er dette noe du har erfaring med?
Det er min egen private autopsi eller analyse av det jeg har lest. Det finnes svært lite metafysikk i norsk skrivning, heller ikke i den litteraturen som burde ha appetitt på transcendens. Jeg snakker her om romantikken. Jeg gjør et unntak for Wergeland, som var et klinisk tilfelle. Det som slår meg i Norge er at det en gang var skammelig å ha en kropp, nå er det skammelig å ha en sjel ...Her er det kanskje lett å se at min bok er skrevet av en katolikk? Men en som er betatt av den protestantiske pragmatismen! Den norske kulturen er ikke berøvet for sine åndelige behov, men de er som bursdagstaler: Det åndelige behovet skrus på en gang i året, eller på en tur i naturen i ny og ne. I Norge vinner no-nonsense utilitarisme alltid til slutt. Min erfaring med ACEM Meditasjon er typisk. Jeg gikk dit for å oppnå transcendens, få kontakt med sjelen, Atman, hva du nå vil kalle det. Det viste seg imidlertid at ACEMs mål med meditasjonen var å bli mer energiske overskuddsmennesker. Det handler om hvordan få en opprinnelig åndelig buddhistisk tradisjon til faktisk å fungere innenfor den norske sosialistiske kapitalismen!



(Foto:Scanpix)

Cupmestere 09

Ja, så til noe ganske annet. Gratulasjoner og ovasjoner til S.S. Lazio som igår ble italienske cupmestere hjemme på Stadio Olimpico - forza Lazio! Forøvrig deres femte cuptittel, og den første nasjonale tittel siden 2004. Så vet dere det.

Morsevisen

Sang, bilder og musikk fra en svunnen tid - sukk, jeg er født noen tiår for sent. Uansett, Rolf Just Nilsen er alltid behagelig å låne øret til; en artist jeg fikk inn med morsmelken, og som jeg fremdeles har umåtelig stor glede av. Denne musikalske scenen er forøvrig hentet fra filmen "Stompa til sjøs" fra 1967, regi: Nils Reinhardt Christensen, melodi av norges ukronede filmmusikkomponist, den store Egil Monn-Iversen.

Masada - Ravayah

John Zorns(saksofon)klezmerband, Masada, er et artig skue og ikke minst, en ren fryd for klissete øreganger. Høydepunktet i dette klippet fra 1994 må vel sies å være den eminente trommeslageren Joey Barons oppvisning i rytmisk sportstrommestikk.
(En artig liten kuriositet: Kontrabassisten, Greg Cohen, er blant annet medlem av Woody Allens trivelige jazzorkester, Woody Allen and his New Orleans Jazz Orchestra. Er ikke det koselig, da?).